Innholdsfortegnelse

1. Innledning

Det økonomiske forholdet mellom ektefeller er i stor grad lovregulert. Den sentrale loven er lov om ekteskap (lov av 4. juli 1991 nr. 47), som trådte i kraft den 01.01.93. Loven gjelder også for ekteskap inngått før lovens ikrafttredelse. Brosjyren tar for seg sentrale punkter rundt det økonomiske forholdet mellom ektefellene, samt deling av formuen ved en separasjon eller skilsmisse. Det vil også kort redegjøres for hva som skjer dersom den ene ektefellen faller fra. Forhold som angår ektefellenes barn vil ikke bli behandlet.

2. Det økonomiske forholdet mellom ektefellene under ekteskapet

Underholdsplikt

I et ekteskap har begge ektefeller en gjensidig underholdsplikt. Det vil si at ektefellene sammen har ansvar for å dekke de utgiftene de har, og å gjøre det arbeid som kreves for det felles husholdet. Hvem som skal bidra med hva, og hvordan oppgavene skal fordeles mellom ektefellene, er ikke regulert i loven. Fordelingen beror i stor grad på ektefellene selv. Ekteskapsloven slår fast at arbeid i hjemmet er likestilt med lønnet arbeid når det gjelder å bidra til det felles underholdet.

Dersom den ene ektefellen ikke har penger til å dekke utgifter til sine behov, må den andre ektefellen dekke dette. Dette kan for eksempel være utgifter til legebesøk, transport, klær, fornøyelser og lignende. Underholdsplikten er altså ikke oppfylt dersom en bare har dekket utgifter til mat, klær og hjem. Imidlertid må den enkelte ektefelle først forsøke å dekke sine egne behov, før han eller hun han kreve utgifter dekket av den andre ektefellen. En ektefelle kan ikke uten videre holde seg hjemme og unngå å forsørge seg selv, eller ikke gjøre arbeid i hjemmet, for deretter å kreve tilskudd av den andre ektefellen.

Ektefellene har plikt til å sørge for at familien opprettholder en viss levestandard ut fra sine forutsetninger. Dersom ektefellene har en gjennomsnittlig inntekt har de plikt til å sørge for at familien har en gjennomsnittlig levestandard sammenlignet med andre familier i tilsvarende situasjon. Ektefellene har imidlertid ikke plikt til å yte sitt til at familien øker levestandarden ut over det en kan forvente ut fra ektefellenes forhold. Det en ektefelle måtte ha til overs etter at underholdsplikten er oppfylt, tilfaller fullt ut denne ektefellen.

Dersom den ene ektefellen forsømmer sin underholdsplikt, kan han eller hun bli pålagt å betale et bestemt beløp til den andre ektefellen. Selv om dette er mest praktisk ved en separasjon eller skilsmisse, kan likevel bidragsplikt pålegges under ekteskapet.

Ektefellene har plikt til å gi hverandre opplysninger om deres økonomiske forhold, for eksempel kan en ektefelle kreve å se den andres selvangivelse og ligning. En rekke instanser er også pålagt å utlevere opplysninger til ektefellen som ønsker det. Opplysningsplikten skal sikre åpenhet mellom ektefellene hva angår økonomiske forhold.

Ansvar for gjeld

Utgangspunktet er at ektefellene kun er ansvarlige for den gjelden de selv har stiftet. En ektefelle kan altså som hovedregel ikke stifte gjeld som får virkning for den andre ektefellen. Selv om den andre ektefellen har nytt godt av midlene ektefellen har lånt, blir ikke denne ansvarlig overfor kreditoren. En kreditor kan kun ta utlegg i eiendelene til den ektefellen som har pådratt seg gjelden.

Et unntak gjelder for gjeld som er tatt opp for å dekke det daglige husholdet eller for å dekke ektefellenes felles behov. Så lenge midlene er brukt på nødvendige utgifter i ekteskapet, vil begge ektefellene være ansvarlige for gjelden i fellesskap.

Dersom ektefellene leier bolig vil de begge være ansvarlige for leiekostnadene, selv om det bare er den ene ektefellen som står oppført som leier i husleiekontrakten.

Felleseie

Hovedregelen er at ektefeller har felleseie, dersom de ikke har avtalt noe annet. Det ektefellene eier når de gifter seg, eller erverver mens de er gift, går inn i felleseiet. Selv om det er den ene ektefellen som eier tingen, vil den altså gå inn i felleseiet, med mindre annet er avtalt.

Felleseie betyr imidlertid ikke at ektefellene eier tingen sammen, men er et begrep som gjelder formuesordningen mellom ektefeller. Den som eide tingen da ekteskapet ble inngått, eller anskaffet tingen under ekteskapet, er som regel eier av tingen. Ekteskap gir altså ikke en ektefelle eiendomsrett til det den andre eier. Dersom mannen eier en bil når han gifter seg, blir ikke kona eier av denne når de blir gift. Felleseie gir heller ikke en ektefelles kreditor rett til å ta utlegg i ting som den andre ektefellen eier. Konas kreditorer kan altså ikke ta pant i mannens bil. Det er først ved en skilsmisse eller ved død at felleseiet får betydning. Les mer om dette under punktet om deling av formuen etter ekteskapslovens regler.

Særeie

Dersom ektefellene ikke ønsker felleseie kan de avtale særeie. Særeie er også et begrep som gjelder formuesordningen mellom ektefellene. Ektefellene kan avtale at det hver av dem eier, og siden kommer til å eie, skal være deres særeie. Ektefellene vil da ikke ha noe felleseie. Ektefellene kan også avtale delvis særeie, for eksempel at bare boligen skal være særeie. De resterende eiendelene vil da inngå i felleseiet.

Noen gjenstander vil være særeie uten at ektefellene har avtalt det, for eksempel dersom den ene ektefellen arver en gjenstand, og det i testaments form er fastslått at arven skal være ektefellens særeie. Det er også mulig å gi gaver som skal være mottakerens særeie. For gaver gjelder det ingen formkrav til særeie, men den som mottar gaven har bevisbyrden for at gaven skal være dennes særeie.

Dersom ektefellene har avtalt særeie, og de har en eiendel i sameie, vil den delen hver ektefelle eier være dennes særeie.

En av grunnene til at ektefeller velger særeie er at den ene ektefellen eier mer enn den andre ved ekteskapets inngåelse, og denne ønsker å verne seg selv mot likedeling ved en eventuell skilsmisse. Det er også mulig å avtale særeie i live, felleseie ved død. Da unngår man likedeling av midlene ved en skilsmisse, men sikrer likevel gjenlevende ektefelle i større grad ved førstavdødes bortgang.

Mange ektepar oppretter særeie for å verne seg mot den ene ektefellens kreditorer. Dette beror på en misforståelse, særeie er uten betydning for om kreditor kan ta utlegg eller ikke. Som beskrevet ovenfor under punktet om felleseie, vil ikke et felleseie endre eiendomsforholdet ektefellene imellom. Den ene ektefellens kreditor kan altså ikke ta utlegg i den andre ektefellens eiendeler selv om ektefellene har felleseie.

I likhet med felleseie får særeie liten betydning så lenge ekteskapet består. Det er først ved en skilsmisse eller ved død at særeie får betydning. Mer om dette følger under punktet om deling av formuen etter ekteskapslovens regler.

Særeie må inngås ved ektepakt. En ektepakt er en avtale som må undertegnes av begge ektefellene i nærvær av to vitner. Ektepakten vil være gyldig mellom partene selv om den ikke er tinglyst. En ektepakt kan tinglyses i Ektepaktregisteret i Brønnøysundregistrene.

Sameie

Et ekteskap innebærer som utgangspunkt ikke noen endring i eierforhold. Det den ene ektefellen fullt og helt eier, har han eller hun i eneeie.

Det er imidlertid vanlig at ektefeller har eiendeler i sameie. Dette innebærer at de eier tingene i fellesskap. Som regel vil ektefellene eie tingen med en halvpart hver, men dersom den ene ektefellen betaler mer enn den andre kan den ene ha en større sameieandel enn den andre.

Når det gjelder eiendeler som ektefellene eier i sameie, gjelder sameieloven (lov av 18. juni 1965 nr. 6). For å foreta rettslige disposisjoner over en ting som er i sameie, for eksempel å selge eller pantsette den, må begge ektefellene være enige. Når det gjelder bruken av eiendelen må ektefellene samarbeide og dele på denne.

Et sameie kan oppstå ved at ektefellene har fått noe i fellesskap, for eksempel en bryllupsgave. Ektefellene kan også kjøpe ting i fellesskap. Selv om den ene har betalt mer enn den andre, eller alt, kan det likevel tenkes at tingen eies med en lik part på hver. Dersom for eksempel ektefellene har avtalt at den ene dekker de løpende husholdningsutgiftene, mens den andre står for større utgifter som for eksempel låneavdrag og ferier, og det var deres forutsetning at eiendelene skal eies med en lik part på hver, kan tingen være i sameie. Avgjørende for om en ting er i sameie er om det ligger et felles mål bak ervervet, og at eiendelen er ervervet med felles midler.

Dersom den ene ektefellen har inntektsbringende arbeid og har kjøpt noe for sin inntekt, mens den andre har arbeidet i hjemmet, kan det i visse tilfeller være at tingen er i sameie dem imellom selv om kun en ektefelle har betalt for tingen, og den andre ikke har bidratt på annen måte enn ved arbeid i hjemmet. Hvor mye som skal til av arbeid i hjemmet for at en ting skal anses å være i sameie, og hvor stor sameieandel den som har arbeidet hjemme har opptjent, må vurderes konkret i hvert tilfelle.

Sameie kan også oppstå der ektefellene har så sammenblandet økonomi at det ikke er mulig å skille hvem som har ervervet hva. Det er imidlertid viktig å huske på utgangspunktet om at den som har ervervet eiendelen som regel er eier av tingen.

Dersom en kreditor ønsker å ta utlegg i eiendelene til den ene ektefellen kan dette kun gjøres i hans eller hennes del av de eiendelene som er i sameie.

Råderett over eiendelene

Utgangspunktet i et ekteskap er at hver ektefelle råder over sine eiendeler. Dette innebærer for eksempel at dersom den ene ektefellen ønsker å gi bort eller selge sine eiendeler, kan ikke den andre ektefellen hindre dette selv om eiendelen er en del av felleseiet. Eier mannen for eksempel en båt, kan han fritt selge denne uten at konen kan hindre det.

En ektefelle kan imidlertid ikke selge, pantsette eller leie ut felles bolig og innbo uten den andre ektefellens samtykke. Dette er naturlig der de begge er eiere av boligen sammen, men gjelder også der det kun er den ene ektefellen som er eier av boligen. Samtykke som angår boligen må være skriftlig, men for vanlig innbo er det tilstrekkelig at samtykket er muntlig. Dette gjelder selv om ektefellene har opprettet særeie, men ektefellene kan ved ektepakt avtale at den som er eier av tingen kan råde over denne uten den andres samtykke.

Er det for eksempel mannen som står som leietaker av ektefellenes felles bolig, kan ikke han si opp leieavtalen uten at konen skriftlig samtykker til dette. Er det konen som eier boligen ektefellene bor i, kan ikke hun selge denne uten skriftlig samtykke fra mannen.

Dersom en av ektefellene selger eller pantsetter bolig eller innbo uten samtykke, må den andre ektefellen gå til søksmål for å få salget eller pantsettelsen omstøtt ved dom. Fristen for å gå til søksmål er seks måneder etter ektefellen fikk kunnskap om avtalen og senest ett år etter tinglysing dersom avtalen gjelder fast eiendom. Gjelder avtalen andre eiendeler løper fristen fra overleveringen.

For nærmere regler om hvordan en disponerer over eiendeler som er i sameie viser vi til sameieloven.

Gaver

Ektepar kan – på lik linje med alle andre – gi hverandre gaver, for eksempel bursdagsgaver eller gave til bryllupsdagen. Det er imidlertid begrensninger i ektefellers adgang til å gi hverandre større gaver. Grunnen til dette er at en ektefelles kreditor ikke kan ta utlegg i den andre ektefellens eiendeler. Dersom konen eier en hytte og har pådratt seg mye gjeld, kan det være fristende å gi hytten til mannen for å forhindre kreditorene i å ta beslag i denne. For at en slik gave skal være gyldig må den gis ved ektepakt, som tinglyses i Ektepaktregisteret i Brønnøysundregistrene. Det er imidlertid ikke nødvendig å opprette en ektepakt for å gi den andre ektefellen en livsforsikring, pensjon eller lignende.

Det kan tenkes at den ene ektefellen skylder penger, og gir en gave til den andre ektefellen for å unngå at kreditoren kan ta utlegg i gaven. For eksempel skylder mannen kr 200 000. Mannen overfører så sin båt til konen ved ektepakt. Dersom mannen på det tidspunkt han ga gaven ikke hadde midler til å dekke sin gjeld, kan kreditorene likevel ta beslag i båten, selv om denne er overført til konen ved ektepakt. Bare hvis mannen kan bevise at han utvilsomt var solvent (betalingsdyktig), da gaven ble overført, er konen fri fra at det kan tas utlegg i båten.

3. Deling av formue ved separasjon eller skilsmisse

Avtalefrihet

Ektefellene kan avtale en slik deling som de selv ønsker. Ekteskapslovens bestemmelser om deling av formue ved separasjon eller skilsmisse gjelder dersom ektefellene ikke blir enige. Det stilles ingen formkrav for en avtale om deling av formue, men en slik avtale kan ikke inngås før separasjon er umiddelbart forestående.

Dersom en avtale mellom ektefellene om deling av formue ved separasjon eller skilsmisse er urimelig overfor den ene ektefelle, kan avtalen settes helt eller delvis ut av kraft eller den urimelig stilte ektefellen kan bli tilkjent et beløp fra den andre ektefelle. Det skal likevel mye til for at en avtale om deling av formue oppfyller ekteskapslovens vilkår om å være urimelig.

Deling av formue etter ekteskapsloven

Likedeling

Ekteskapsloven kapittel 12 inneholder regler om deling av formue ved separasjon eller skilsmisse. Hovedregelen er at hver ektefelles formue som er felleseie skal deles likt med den andre ektefelle etter at det er gjort fratrekk for gjeld. I noen tilfeller kan formue som er felleseie holdes utenfor delingen, eller en ektefelle kan ha rett til mer. Dette står det mer om under. Formue som er særeie skal ikke deles.

Hovedregelen om likedeling kan illustreres med et eksempel. Peder eier en bil som er verdt kr 300 000 og han har kr 400 000 på konto. Han har kr 250 000 i gjeld. Hans kone Martine eier ekteparets felles bolig som er verdt kr 1 000 000 og en båt som er verdt kr 200 000. Martine har en gjeld på kr 50 000. Ekteparet har ikke avtalt særeie. Martine har i et slikt tilfelle rett til kr 225 000 fra Peder, mens Peder har rett til kr 575 000 fra Martine. Hver ektefelle sitter altså igjen med kr 800 000 (225 000 + 575 000). Regnestykket kan settes opp slik:

gift-samliv

Skjevdeling

Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan holdes utenfor delingen. I tillegg kan verdien av annen formue holdes utenfor delingen dersom sterke grunner taler for dette. Disse formene for å holde formue utenfor deling kalles skjevdeling. Ektefellene kan ved ektepakt bestemme at det ikke skal være anledning til skjevdeling. Skjevdeling kan uansett ikke skje dersom det vil føre til et åpenbart urimelig resultat.

Et eksempel på når skjevdeling kan skje, er dersom den ene ektefellen eide en tomt da ekteskapet ble inngått. Det samme gjelder dersom den ene ektefellen arvet tomten under ekteskapet. I slike tilfeller kan verdien av tomten holdes utenfor delingen.

Formuen må klart kunne føres tilbake til midlene som ektefellen hadde da de giftet seg, eller senere har fått eller arvet. Dersom mannen har arvet en pengesum, og brukt denne på mange ulike forbruksgjenstander, slik at pengesummen er forbrukt, kan ikke verdien holdes utenfor delingen. Dette fordi en ikke lenger klart kan føre verdien tilbake til midlene han arvet. Motsatt, hvis mannen arvet en hytte, og solgte denne og kjøpte en båt for pengene, kan verdien av båten sannsynligvis klart føres tilbake til verdien av hytten.

Annet som kan holdes utenfor delingen

Enkelte andre felleseiemidler kan holdes utenfor delingen, selv om de eventuelt ikke kan skjevdeles. For eksempel kan eiendeler som utelukkende tjener til en ektefelles personlige bruk holdes utenfor delingen dersom det ikke vil føre til et åpenbart urimelig resultat. Andre eksempler er rettigheter i offentlige trygdeordninger, eller private eller offentlige pensjonsordninger. Den andre ektefelle kan bli tilkjent et beløp dersom slike rettigheter holdes utenfor delingen og han eller hun som følge av dette blir urimelig dårlig stilt.

Krav på vederlag

Krav på vederlag innebærer at den ene ektefellen har rett til et beløp fra den andre ektefellen. Krav på vederlag er for eksempel aktuelt der en ektefelle har brukt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er særeie, eller når en ektefelle på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget. Et eksempel på det siste kan være at en ektefelle har spilt bort verdier på en bankkonto som er i felleseie. En ektefelle har ikke rett på vederlag dersom den andre ektefelle trenger midlene til dekning av egen gjeld.

Rett til eiendeler

Hver av ektefellene har rett til å overta de eiendeler som de fullt ut eller i det vesentlige eier. Ektefellen må betale den andre ektefelle det overskytende dersom verdien av eiendelene overstiger det han eller hun har krav på. Dersom ingen av ektefellene overtar en eiendel, kan hver av dem kreve denne solgt.

Når det gjelder fast eiendom, kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold overta eiendommen dersom sterke grunner taler for dette og eiendommen har tjent som ekteparets felles bolig. Dersom sterke grunner taler for det, kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold også overta leiekontrakt om retten til felles bolig og vanlig innbo i slik bolig. Slike sterke grunner kan for eksempel være hensyn til felles barn, eller at boligen er spesielt tilrettelagt den ene ektefellens behov.

Skjæringstidspunkt

Som oftest vil det ektefellene har av midler forandre seg i større eller mindre grad med tiden. Det tidspunkt som legges til grunn for delingen kalles skjæringstidspunktet. Det som ektefellen for eksempel har tjent eller pådratt seg av gjeld etter skjæringstidspunktet vil ikke inngå i delingen.

Skjæringstidspunkt Som oftest vil det ektefellene har av midler forandre seg i større eller mindre grad med tiden. Det tidspunkt som legges til grunn for delingen kalles skjæringstidspunktet. Det som ektefellen for eksempel har tjent eller pådratt seg av gjeld etter skjæringstidspunktet vil ikke inngå i delingen.

Fra det overnevnte utgangspunkt gjelder noen unntak. Dersom det er avtalt i ektepakt når deling skal skje, vil dette tidspunkt være skjæringstidspunktet. Dersom den ene ektefellen har fremsatt krav overfor tingretten om deling fordi den andre ektefelle vanskjøtter sine økonomiske forhold slik at det er alvorlig fare for at ektefellene kan miste det felles hjem, vil skjæringstidspunktet være det tidspunkt da begjæringen kom inn til tingretten. Et siste unntak gjelder dersom det foreligger endelig dom på at ekteskapet er ugyldig. I sistnevnte tilfelle vil skjæringstidspunktet være det tidspunkt dommen falt.

Bruksrett til bolig

En ektefelle kan få bruksrett til bolig som helt eller delvis er overtatt av den andre ektefellen. Vilkåret er at det foreligger særlige grunner for dette. I vurderingen av om særlige grunner foreligger, skal det legges vekt på ektefellens og barnas behov. Ektefellen som helt eller delvis har overtatt boligen har rett til å kreve markedsleie dersom den andre ektefelle får bruksrett.

4. En ektefelles død

Gjenlevende ektefelles rett til å sitte i uskifte Med uskifte menes at skiftet etter avdøde utsettes ved at gjenlevende overtar rådigheten over avdødes midler. Gjenlevende ektefelle har rett til å overta avdødes andel av felleseiemidlene uskiftet. Avdødes særeie kan også overtas uskiftet dersom dette er bestemt i ektepakt. Dersom avdøde har særkullsbarn (barn som ikke er felles med gjenlevende ektefelle) må disse samtykke i at gjenlevende ektefelle skal sitte i uskifte. Den som ønsker å sitte i uskifte må gi melding til tingretten om dette innen 60 dager etter dødsfallet.

Den som sitter i uskiftet bo rår som en eier over dette, men den kan ikke gi bort fast eiendom eller gi andre gaver som står i misforhold til formuen i boet uten samtykke fra avdødes arvinger. Når gjenlevende faller fra, vil både dennes og førstavdødes formue skiftes med deres arvinger.

Gjenlevende ektefelles rett til arv

Dersom gjenlevende ektemake ikke overtar midler etter avdøde uskiftet, har han eller hun rett til arv. I de tilfeller der avdøde har livsarvinger, har gjenlevende ektefelle rett til en fjerdedel av arven, men minst fire ganger grunnbeløpet i folketrygden. Grunnbeløpet i folketrygden kan en finne på www.nav.no og er per juli 2012 kr 82 122. Dersom nærmeste arvinger etter avdøde er dennes foreldre eller deres livsarvinger, har gjenlevende ektefelle rett til halvparten av arven eller minst seks ganger grunnbeløpet i folketrygden. Gjenlevende ektefelles rett på minstearv går foran livsarvingers rett på arv. Er det ingen slike arvinger som nevnt over etter førstavdøde, arver den gjenlevende ektefellen alt.

Kontakt oss

Jussformidlingen tilbyr gratis rettshjelp, og gratis juridisk bistand til privatpersoner. Vi hjelper deg uavhengig av din personlige økonomi og hvor du bor.

Telefon:
55 58 96 00

Adresse:
Sydneshaugen 10
5007 Bergen