Udokumentert fravær i sør – men ikke i nord?

Få ting har engasjert mer enn fraværsgrensen det siste halvåret. Helt siden kunnskapsministeren lanserte ideen i fjor, har barn i alle aldre ytret sine meninger i kampen om å få ned fraværet i den videregående skolen (VGS). Fraværsgrena går i korte trekk ut på at elever i VGS risikerer å ikke få karakter i fag der de har mer enn ti prosent udokumentert fravær. Hensikten med reglen er å minske frafallet i skolen, og å komme skulking og lat ungdom til livs.

En redningsbøye?

I visse tilfeller kan en elev med mer enn ti prosent udokumentert fravær likevel få sin karakter. Av forskrift til opplæringsloven § 3-3, der fraværsgrensa har sin hjemmel, følger det nemlig at «ein elev som har inntil 15 prosent udokumentert fråvær i eit fag, også [kan] få vurdering med karakter» dersom det vil være «klart urimelig» at fraværsgrensa på ti prosent skal gjelde. Vurderingen av om et tilfelle er «klart urimelig» ligger til rektor på den enkelte skole.

Hva ligger så i at et tilfelle er «klart urimelig»? Bestemmelsens ordlyd tilsier for det første at terskelen for anvendelse skal være høy. Utdanningsdirektoratet beskriver regelen som en «snever unntaksbestemmelse», ment å ivareta elever som befinner seg i en «vanskelig livssituasjon».

Det er altså tale om en redningsbøye for ungdom som møter andre utfordringer i hverdagen enn de fleste av sine medelever. I utgangspunktet et edelt formål – men håndhevelsen kan by på problemer.

Partipolitisk uenighet

Beslutningen om at en elev ikke skal få karakter i et fag, er et enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Da følger det av det alminnelige likhetsprinsippet at like tilfeller skal behandles likt, med mindre det finnes en saklig grunn til forskjellsbehandling. Prinsippet kan vise seg vanskelig å håndheve. Det er nemlig klare demografiske forskjeller i hvem som stemmer for og mot en fraværsgrense.

En undersøkelse gjennomført av InFact for VG, viser flere slike grupperinger. I den partipolitiske tilhørigheten er oppslutningen for fraværsgrensen – ikke overraskende – størst blant partiene langs høyresiden, mens hele 63 % av SVs velgere er negative til grensen.

Videre er det store forskjeller hva gjelder alder – yngre personer er generelt mer skeptiske enn eldre. Det er også tydelige regionale forskjeller. Østlendinger er mest positive, mens folk i Nord- og Midt-Norge viser størst skepsis. Kanskje ikke så rart, sett i lys av den allerede nevnte partipolitiske tilhørighet.

Regionale forskjeller

Nettopp disse demografiske ulikhetene i synet på fraværsgrensa kan gjøre likebehandling av femtenprosentregelen vanskelig. Det er ikke utenkelig at en rektor i en mindre kommune nord i landet, der den generelle oppfatningen er at fraværsgrensa ikke hører hjemme i norsk skole, vil praktisere unntaksregelen med en myk hånd. Og motsatt – den eldre, konservative rektoren på Oslos vestkant vil kanskje være svært tilbakeholden med å forbarme seg over en elev som har krysset over på feil side av den tynne røde linje som er tiprosentregelen. For selvsagt er synet på fraværsgrensa delt også blant rektorene i VGS.

Da kan en stille følgende spørsmål – er ikke udokumentert fravær i sør like udokumentert i nord? Skal Ola i Hammerfest ha lettere for å få karakter når han flyter mellom ti og femten prosent udokumentert fravær, enn det Amira fra Bærum skal ha? For i begge tilfeller er jo det udokumenterte fraværet nettopp det – udokumentert.

Trynefaktorgrensa

Ser man problemstillingen på et mer lokalt nivå, står man overfor den utfordring det er at en avgjørelse ene og alene basert på rektors skjønn åpner for forskjellsbehandling også innad på den enkelte skole.

Kravet legger opp til en rimelighetsvurdering som i stor grad vil måtte bero på rektors magefølelse. Da er det også fare for at rektor – bevisst eller ubevisst – vil kunne favorisere enkeltelever. Selv om det selvsagt må flettes inn et saklighetskrav i vurderingen, er det ikke til å komme unna at også den velkjente trynefaktoren vil kunne være av betydning.

Her er det også verdt å nevne den utfordring det kan være å se forbi elevens fravær og til de faktiske bakenforliggende faktorer som har utløst fraværet, noe som kan være vanskelig for enhver rektor.

Må bli tydeligere

Jussformidlingen har stor tiltro til at det skjønn rektorer i VGS vil måtte utvise ved praktisering av unntaksbestemmelsen er legitimt og i beste mening. Jussformidlingen mener likevel det er problematisk at lovgiver har lagt opp til en regel der faren for forsømmelse av likebehandlingsprinsippet er så stor som med femtenprosentregelen. Norske elever har behov for en tydeliggjøring av regelverket.

Dette innlegget er ikke ment som en uthenging av hverken fraværsgrensa eller rektorer i den videregående skole. Intensjonen bak fraværsgrensa er nobel, men slik lovverket er formulert i dag, er det uunngåelig at en viss uønsket forskjellsbehandling vil oppstå.