Vi viser til høringsbrev datert 15.09.15, hvor det bes om høringsinstansenes syn på forslag til revisjon av forskrift om Husleietvistutvalget.

Jussformidlingen stiller seg i hovedsak positive til Departementets forslag om revisjon av forskriften om Husleietvistutvalget (HTU). Vi vil i det følgende komme med enkelte bemerkninger til punktene i høringsbrevet der vi finner det nødvendig.

Punkt 2. Innføring av formålsparagraf

Vi stiller oss positive til at HTU skal ha som formål å være et lavterskeltilbud der leiere og utleiere kan få løst sine tvister på en rask, rimelig og kompetent måte. Videre mener vi i likhet med Departementet at det er hensiktsmessig med en formålsparagraf som beskrevet i punkt to og illustrert i § 1, da dette vil tydeligere nemdas hensikt overfor forbrukeren og utleier.

Punkt 4. Sammensetning av Husleietvistutvalget

Utvalgets medlemmer

Vi er enige i at det er behov for å bytte benevnelse på HTUs medlemmer. Benevnelsen «utvalgsmedlemmer» vil i langt større grad underbygge at representantene er uavhengige og upartiske. Trolig vil også en slik endring føre til at tvil knyttet til det enkelte medlems rolle i HTU, reduseres eller elimineres.

Forenklet behandling i saker uten tilsvar

Når det gjelder forslag til forenklet behandling i saker uten tilsvar, mener vi, i likhet med utvalget, at hensynet til ressursbruk og proporsjonalitet klart taler for at det bør være adgang til at sakslederen alene kan avgjøre saker uten tilsvar fra den ene part på samme måte som ved fraværsdom. Imidlertid er det en forutsetning for vårt standpunkt at HTU beholder ordningen med mottakskvittering på klager til HTU og motkrav

Vi er av den oppfatning at en forenklet behandling av saker uten tilsvar ikke vil gå på bekostning av forsvarligheten ved selve saksbehandlingen. Sammenlignet med en fraværsdom, vil man ved forenklet behandling likevel få en realitetsbehandling av saken foretatt av en jurist. Dette vil etter vår oppfatning ikke gå på bekostning av rettssikkerheten, samtidig som hensynet til fornuftig ressursbruk og effektivitet på en hensiktsmessig måte ivaretas.

I Forliksrådet avsies det fraværsdom uten behandling av jurister. Når dette godtas, bør det i alle tilfeller godtas at saksleder som er jurist i HTU alene realitetsbehandler saken.

Videre er det en forutsetning at regelen om forenklet behandling i saker uten tilsvar, er en «kan-regel». På denne måten kan alle tre utvalgsmedlemmer behandle saken i tilfeller der det er behov for dette ifølge sakslederen.

Vi ønsker i den sammenheng å bemerke at en slik ”kan-regel” ikke i seg selv fører til at en komplisert sak automatisk vil gå for tre utvalgsmedlemmer. Denne vurderingen blir det opp til sakslederen å foreta, og dersom det legges opp til at alle saker uten tilsvar i realiteten skal behandles av saksleder alene, vil ikke nødvendigvis ”kan-regelen” få den tilsiktede virkning. En slik regel vil derfor ikke sikre at saken settes for tre utvalgsmedlemmer i alle tilfeller der det er et reelt behov for det. Det bør derfor vurderes om det kan oppstilles retningslinjer eller vilkår for hvilke saker som skal behandles for tre medlemmer.

Punkt 5. Innføring av forenklet forkynning av dokumenter

I høringsbrevet oppfatter vi det som uklart om utvalget ønsker at alle brev, inkludert klager til HTU, tilsvar og andre brev, skal kunne forkynnes uten mottakskvittering. Vi legger derfor til grunn at utvalgets forslag medfører forkynning uten kvittering for alle typer saksbrev eller dokumenter.

Vi stiller oss negative til at alle saksbrev skal kunne forkynnes uten mottakskvittering. I den forbindelse bemerker vi at vi er positive til forkynning uten kvittering for brev som ikke er klage eller tilsvar. Dette begrunnes i det følgende.

Hensynet bak en ordning med mottakskvittering og eventuelt forkynning via namsmannen, er at det skal være sikkert at parten er gjort kjent med saken som skal versere for HTU. Dersom man fjerner kravet til mottakskvittering vil en risikere at en part ikke er gjort kjent med hele sakens innhold og/eller eventuelle motkrav. Dette vil være svært uheldig med hensyn til partens rettssikkerhet, og derunder hensynet til kontradiksjon.

Vi er enige i at hensynet til ressursbruk og effektiv saksbehandling taler for å fjerne kravet til mottakskvittering eller forkynning for namsmannen. Hensynet til rettssikkerhet og kontradiksjon må imidlertid veie tyngre, og innebærer dermed etter vårt syn at det ikke er tilstrekkelig fundamentert å fjerne den foreliggende ordning.

I høringsbrevet begrunner utvalget forslaget i at HTU ikke avsier fraværsdommer, og at det da ikke er like viktig med mottakskvittering. Her bemerker vi at selv om saksleder vil foreta en realitetsbehandling av saken, vil behandlingen i mange tilfeller kunne ha likhetstrekk med en fraværsdom, da de faktiske forholdene ikke vil være belyst fra begge sider. Den rettslige vurderingen saksleder foretar kan derfor bero på et omstridt faktisk grunnlag, og i verste fall føre til et uriktig utfall i saken.

Dersom en ikke benytter mottakskvittering, og HTU kan avsi dom ved manglende tilsvar, vil en fort få saker som kun er belyst fra den ene siden. Vi er derfor av den oppfatning at en avvikling av ordningen med mottakskvittering i stor grad vil svekke forsvarligheten ved forenklet behandling av saker uten tilsvar. I et rettssikkerhetsmessig perspektiv er dette noe som ikke bør godtas. Vi stiller oss derfor negative til forslagets punkt fem.

Punkt 7. Saksforberedelse og saksstyring

Ny avvisningsgrunn – ikke klageberettiget

Utvalget har fremmet forslag om å innta som ny avvisningsgrunn der «klager ikke er klageberettiget,» jf. forslag til revidert forskrift § 7 (2) punkt d. Vi er av den oppfatning at ordlyden er vag og kan skape unødig forvirring. Ordlyden bør presiseres, gjerne i tråd med tvisteloven § 1-3.

Punkt 8. Fullmektig for partene
Jussformidlingen er enige i at det er hensiktsmessig å innta en bestemmelse som stadfester at enhver myndig person skal kunne opptre som fullmektig for HTU. Dette mener vi samsvarer godt med HTUs formål om å være et lavterskeltilbud, og tilsvarende regulering ved behandling i forliksrådet.

Punkt 10. Behandlingen i Husleietvistutvalget

Skriftlig saksbehandling

Vi er av den oppfatning at hovedregelen ikke bør være skriftlig saksbehandling. Formålet med HTU er at skal være et lavterskeltilbud der leiere og utleiere kan få løst sine tvister på en rask, rimelig og kompetent måte. Dersom partene ikke møtes og får anledning til å fremlegge sin sak, stiller man større krav til at partene må kunne utrykke seg skriftlig og juridisk. Ved muntlig føring av saken har man bedre forutsetninger for å bli klar over kravene som stilles til dokumentasjon, og kan fremlegge det som er nødvendig før saken går til skriftlig behandling.

Hensynet til at rettssystemet er tjent med minnelige løsninger taler også for at partene som hovedregel bør møtes. Våre erfaringer er at partene ofte kan komme til rimelige resultater og er mer løsningsorienterte ved en muntlig behandling.

Punkt 11. Skal HTU avsi fraværsdommer?
Vi stiller oss bak utvalgets vurdering av at HTU ikke bør avsi fraværsdommer. Hensynet til rettssikkerheten og materielt riktige dommer veier klart tyngre enn hensynet til effektivitet og ressursbruk. Vi bemerker at til tross for at gode grunner taler for at Forliksrådet og HTU bør forenes om praksis og saksbehandlingsregler, kan dette ikke tas til inntekt for at HTU bør forlate den klart mest forsvarlige løsningen om å realitetsbehandle alle saker.

Punkt 12. Skal det innføres saksbehandlingsfrister?

Vi er enige i at det av hensynet til fremdrift i sakene bør fastsettes saksbehandlingsfrister. Det bør imidlertid oppstilles retningslinjer i forskriften for å skape en enhetlig og forutberegnelig praksis for partene.

Videre bør HTU unngå Forliksrådets regler om innstilling av saken dersom møtet ikke avholdes innen 3 måneder etter at forliksklagen ble forkynt, jf. tvl. § 6-11(4). Vi har erfart at en slik regel skaper unødvendige problemer for partene ved at saken blir innstilt som følge av at forliksrådet har brukt lang tid på å fastsette møtedato eller det har vært rettsferie.

Punkt 13. Avgjørelsen av Husleietvistutvalget

Jussformidlingen stiller seg positive til å innta en bestemmelse i forskriften om at HTUs vedtak ikke kan påklages. Den foreslåtte bestemmelsen vil kunne være ressursbesparende da informasjonen blir gjort lettere tilgjengelig. Videre bør bestemmelsen inneholde informasjon om at neste instans er anke til tingretten, med henvisning til tvistelovens kapittel 6.

Punkt 14. Fordeling av kostnader mellom partene

Sakskostnader

Forslaget går ut på å nedjustere saksbehandlingsgebyret til HTU fra kr 860 til 0,2 ganger rettsgebyret i saker der leier er klager og fremsetter krav mot en næringsdrivende utleier. Dette stiller vi oss positive til, da det i større grad ivaretar den svakerestilte part, og vil medføre at terskelen for å ta en sak inn til HTU blir lavere for leietakerne. Vår erfaring viser at enkelte lar vær å ta saken inn til HTU som følge av kostnaden det medfører.

Vi stiller oss imidlertid spørrende til om det vil være i tråd med EU-direktivet å pålegge leietager som er innklaget, og tapende part, å bære den næringsdrivendes sakskostnader pålydende kr 860. Vi oppfordrer utvalget til å ta stilling til denne problemstillingen.

Les høringsuttalelsen på regjeringens sider her.

Vi viser til høringsbrev datert 21.08.15, hvor det bes om høringsinstansenes syn på forslag til ny lov om forbrukerutvalget med forskrifter.

Jussformidlingen stiller seg i all hovedsak positive til de endringer som departementet foreslår, med unntak av forslaget om ett års klagefrist for å bringe saken inn for Forbrukertvistutvalget. I det videre ønsker vi å knytte noen bemerkninger til høringsbrevet.

1. Forbrukerens saksomkostninger når den næringsdrivende part har bragt et vedtak fra Forbrukertvistutvalget inn for tingretten, høringsforslaget punkt 6.9.6.

Som det påpekes i høringsnotatet er lovverket i dag slik at en næringsdrivende kan anke et vedtak fra Forbrukertvistutvalget til tingretten som pressmiddel for å få en forbruker til å droppe saken han eller hun i utgangspunktet har vunnet. Dette er en lite ønskelig følge og vil undergrave formålet med tilbud om en rimelig og lett tilgjengelig behandling i Forbrukertvistutvalget.

I høringsnotatet er det opplyst at kun 1-2 % av vedtakene fra Forbrukertvistutvalget bringes inn for tingretten. Dette er en liten andel, men vår oppfatning er at den aktuelle lovregelen trolig kan luke unna de tilfeller der en anke benyttes nettopp som pressmiddel. I tillegg vil man i større grad kunne forhindre at forbrukeren inngår et forlik han eller hun i utgangspunktet ikke ønsket i frykt for store utgifter til saksomkostninger i tingretten.

Vi mener at det her kan trekkes paralleller til Forliksrådet der Jussformidlingen har mye erfaring med å opptre som prosessfullmektig. Vi har i flere tilfeller opplevd at forbrukere både trekker saken sin, eller inngår forlik de i utgangspunktet ikke ønsker, av frykt for store utgifter til saksomkostninger i tingretten. En vesensforskjell mellom Forliksrådet og Forbrukertvistutvalget, er at det er jurister som dømmer i Forbrukertvistutvalget. Vi er av den oppfatning at dette gir en tryggere behandling som begge parter har lettere for å akseptere som korrekt, og at det derfor mer forsvarlig å oppstille en regel som pålegger den næringsrivende å bære sakskostnadene dersom et vedtak i forbrukeres favør bringes inn for tingretten. Vi ser hensynet til at det kan være en belasting for både små og store næringsdrivende. Likevel er vi av den oppfatning at behovet for å verne forbrukeren veier tyngre.
Vi vil likevel bemerke at det kan tenkes andre løsninger på problemet som kan være mer hensiktsmessig. En alternativ løsning er at forbrukeren som vant i Forbrukertvistutvalget får dekket saksomkostningene sine i tingretten av staten når det er den næringsdrivende som stevner saken inn. Den næringsdrivende må bære saksomkostningene sine selv.

Ulempen for den næringsdrivende vil da bli mindre, samtidig som man forhindrer at den næringsdrivende kan presse forbrukeren til eksempelvis å inngå et forlik en i utgangspunktet ikke ønsker i frykt for høye utgifter til saksomkostninger i tingretten.

Jussformidlingen stiller seg positive til enhver løsning som vil medføre at forbrukeren ikke behøver å bære saksomkostninger for tingretten når det er den næringsdrivende part som anker til tingretten.

2. Arbeidsfordelingen mellom Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget, høringsforslaget punkt 6.3.6.1.

Jussformidlingen stiller seg positive til at Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget i større grad blir adskilte organer slik at man får en selvstendig behandling i Forbrukertvistutvalget dersom mekling ikke fører frem. Vi tror det kan styrke forutsetningene for meklingen at Forbrukerrådet ikke har noen innvirkning på Forbrukertvistutvalgets syn på saken ut over at sakens dokumenter og eventuelle uttalelser fra sakkyndige oversendes. Det vil i større grad være klart for partene at fremsatte forslag til minnelig løsning, og det som eller blir sagt under mekling, ikke skal innvirke på vedtak fra Forbrukertvistutvalget. Videre stiller vi oss positive til at Forbrukerrådet skal ha en veiledende funksjon vedrørende utformingen av klage til Forbrukertvistutvalget.

Vi er imidlertid av den oppfatning at § 5 i lovutkastet gir for lite selvstendig veiledning om hva en klage skal inneholde. Det bør utformes en bestemmelse som i større grad gir veiledning til forbrukeren angående klagens innhold. I den forbindelse vises det til tvisteloven § 6-3 som i langt større grad er brukervennlig og gir veiledning.

3. Øvre verditerskel i forskriftshjemmelen for å fastsette verditerskel, høringsforslaget punkt 6.1.5.2

Jussformidlingen er av den oppfatning at det ikke bør gis adgang til i forskrift å fastsette en øvre verdigrense for behandling i Forbrukerrådet og Forbrukerklageutvalget. Ettersom det etter forslaget ikke er et krav at en sak som faller innenfor Forbrukerklageutvalgets virkeområde skal behandles der før det kan tas ut søksmål, er det etter vårt syn sannsynlig at saker der tvistesummen er av et større omfang i de fleste tilfeller vil klages direkte inn for de alminnelige domstolene. Antall saker som klages inn for Forbrukerklageutvalget vil i så måte regulere seg selv. I den grad saker med en større tvistesum likevel vil klages inn for Forbrukerklageutvalget, mener vi at loven bør åpne for dette slik at man gir en størst mulig adgang til å oppnå en minnelig løsning ved hjelp av utenomrettslige virkemidler. Da gis også forbrukere med dårlig økonomi en mulighet til å få løst saken på en rimelig måte, selv om tvistesummen er høy.

4. Mekling i Forbrukerrådet: Avbrytelse av foreldelsesfrist, høringsforslaget punkt 6.12.5.1

Jussformidlingen er av den oppfatning at mekling i Forbrukerrådet bør avbryte foreldelsesfristen, enten fra saken blir klaget inn, eller fra den blir tatt opp til behandling. Det er uheldig med en regel hvoretter forbrukeren risikerer at kravet foreldes mens behandlingen pågår i forbrukerrådet. Dette vil for det første svekke forbrukervernet, sammenlignet med dagens rettstilstand. Det vil stille en allerede svakerestilt gruppe dårligere enn den er i dag. For det andre kan manglende avbrytelse av foreldelsesfrist føre til flere rettsprosesser i forbrukersaker, idet forbrukeren i saker der det nærmer seg fristens utløp tvinges til å gå til ytterligere skritt for å avbryte foreldelsesfristen.
Et slikt resultat vil etter vår oppfatning virke mot Forbrukerrådets hensikt, da det senker mulighetene for å komme frem til en minnelig løsning før saken havner i rettssystemet. Vi viser i denne sammenheng til direktiv 2013/11/EU artikkel 12 hvoretter parter som velger en tvisteløsningsprosedyre der resultatet ikke er bindende ikke blir «subsequently prevented from initiating judicial proceedings in relation to that dispute as a result of the expiry of limitation or prescription periods during the ADR procedure». Ved forliksrådsbehandling avbrytes videre foreldelsesfristen, og Jussformidlingen kan ikke se noen gode grunner til at dette skal være annerledes ved behandling i Forbrukerrådet. Tvert imot gir enhetlige løsninger hos de utenomrettslige tvisteløsningsorganene større forutberegnelighet.

Jussformidlingen er derfor av den oppfatning at det må lovfestes at mekling i Forbrukerrådet avbryter fristen for foreldelse. For å skape et mest mulig helhetlig system, bør dette lovfestes også for andre meklingsorganer godkjent etter lov om klageorganer for forbrukersaker.

I forlengelse av dette stiller vi oss negative til at forslag om å etablere en klagefrist på ett år til forbrukerrådet etter at forbrukeren har reklamert. En slik frist vil hindre at krav som ikke er foreldet eller falt bort som en følge av passivitetsprinsipper kan bli behandlet i Forbrukertvistutvalget. Det vil være uheldig at saker som kan behandles av domstolene ettersom foreldelsesfristen ikke er utløpt, likevel ikke kan behandles av forbrukertvistutvalget. Som påpekt i høringsbrevet kan fristen løpe ut under mekling i Forbrukerrådet. Problemet foreslås avhjulpet med å ha forlenget frist på fire uker etter mekling i Forbrukerrådet er avsluttet. Vi er av den oppfatning at forlenget frist vil bøte på deler av problemet, men fristen vil uansett på en unødvendig og uhensiktsmessig måte begrense forbrukerens muligheter for å få saken sin behandlet av Forbrukertvistutvalget.
5. Mekling i Forbrukerrådet: Litispendensvirkning, høringsforslaget punkt 6.12.5.1

Jussformidlingen er av den oppfatning at mekling i Forbrukerrådet bør ha den virkning at saken ikke kan bringes inn for de alminnelige domstolene før meklingen er avsluttet. At det å bringe saken inn for tingretten ikke er et alternativ på dette tidspunktet, gir etter vårt syn det beste utgangspunktet for å komme frem til en minnelig løsning i Forbrukerrådet. Vårt syn henger også sammen med at vi er av den oppfatning at foreldelsesfristen bør avbrytes allerede ved mekling i Forbrukerrådet, og disse rettsvirkningene hører naturlig sammen.
Jussformidlingen er derfor av den oppfatning at det bør lovfestes at mekling i Forbrukerrådet har den virkning at saken ikke kan bringes inn for de alminnelige domstolene før meklingen er avsluttet. I likhet med hva gjelder avbrytelse av foreldelsesfristen, bør dette lovfestes også for andre meklingsorganer godkjent etter lov om klageorganer for forbrukersaker.

Les høringsuttalelsen på regjeringens sider her.

Vi viser til høringsbrev datert 29.07.15, hvor det bes om høringsinstansenes syn på en innstramming i retten til barnetrygd under utenlandsopphold.

Jussformidlingen er positive til at det med endringsforslaget søkes å innføre tiltak som vil kunne fremme integrering og tilstedeværelse i skolen.

Vi stiller oss imidlertid spørrende til det faktiske grunnlaget bak forslaget til lovendring. Av høringsnotatet fremgår det at det ikke finnes statistikk over hvor mange barn som går glipp av norsk skolegang over lengre tid som følge av utenlandsopphold. Det fremgår videre at utenlandsopphold kan være positivt, men for enkelte negativt, likevel slik at «det synes ikke å være en stor gruppe av barn dette gjelder». Det påpekes også at skolefravær kan ha andre årsaker enn utenlandsopphold, og at det ikke er mulig å si med sikkerhet hvordan den foreslåtte innstrammingen vil påvirke omfanget av barns skolefravær.

Bosattvilkåret ble i 2007 strammet inn fra tolv til seks måneder. Effekten av denne innstrammingen er ikke kommentert i høringsforslaget, noe som gjør at Jussformidlingen stiller oss tvilende til hvorvidt den ønskede effekten faktisk vil oppnås med en slik innstramning.

Regelendringen synes dermed i stor grad å bygge på antagelser, og Jussformidlingen frykter at en utilstrekkelig fundert regelendring vil kunne slå urimelig hardt ut for familier som har gode grunner for at barnet en tid oppholder seg i utlandet.

Videre vil vi påpeke at hensikten med forslaget angivelig primært er å senke skolefravær, men disse reglene vil også ramme familier der barna har lovlig skolefravær. Dette kommenteres i høringsnotatet med at det er rimelig at barnetrygden ikke opprettholdes under langvarige utenlandsopphold, uavhengig av om oppholdet medfører skolefravær eller ikke. Dette kan være et forsvarlig synspunkt, men den korte avfeiingen av dette i høringsnotatet gjør at vi spør oss om det å unngå at familier med tilknytning til utlandet i det hele tatt sender sine barn på utenlandsopphold av en viss varighet, er den reelle bakgrunnen for forslaget. I så fall bør dette problematiseres i og fremgå av den aktuelle endringslovens forarbeider. Dette særlig i lys av at utenlandsopphold ifølge høringsnotatet for mange er personlig utviklende og kan gi en sterkere identitetsfølelse for minoritetsungdom. Vi etterspør derfor en klarere begrunnelse for rimeligheten av regelen overfor barn med lovlig skolefravær.

Jussformidlingen er på denne bakgrunn av den oppfatning at en eventuell endring i barnetrygdloven må utredes og begrunnes ytterligere dersom endringen forsvarlig skal kunne gjennomføres.

Les høringsuttalelsen på regjeringens sider her.

Vi viser til høringsnotat av 25.06.15 der det bes om høringsinstansenes syn på forslaget til ny lov om endring av juridisk kjønn.

Jussformidlingen stiller seg svært positive til Departementets ønske om å bedre livskvaliteten til personer med kjønnsinkongurens ved å fjerne dagens krav til sterilisering og medisinsk behandling for å få rett til å endre juridisk kjønn. Slik det fremgår av høringsnotatet er dagens krav til endring av juridisk kjønn begrunnet i medisinske vurderinger som klart ikke samsvarer med samfunnets menneskesyn. Personer med kjønnsinkongurens er, og har i lengre tid vært, en samfunnsgruppe med svake rettigheter. Det er derfor positivt at Departementet nå setter søkelys på å bedre denne gruppens rettigheter.

Jussformidlingen mener likevel at det er flere punkter i Departementets forslag som kan forbedres. Samlet sett er vi av den oppfatning av at forslaget medfører store endringer i dagens rettstilstand, og at endringen er av stor symbolverdi ettersom de omhandler et viktig, men også sammensatt tema. Den store betydningen av de foreslåtte endringer er etter vår oppfatning underkommunisert i høringsnotatet.

Vi vil i det følgende knytte noen bemerkninger til høringsnotatet. Punktene referer til punktene i høringsnotatet.

Punkt 6.1.2 Erklæringsmodell

Det fremgår av høringsnotatet at ekspertgruppen har vurdert tre ulike modeller, og deretter valgt erklæringsmodellen. Vi støtter Departementets valg og mener det skal være opp til enkeltmennesket å vurdere hvorvidt en vil endre sitt juridiske kjønn. Vi etterspør likevel en nærmere vurdering av hvor omfattende en slik egenerklæring skal være. I forslaget kreves det ikke mer enn at søkeren oppgir at vedkommende opplever å være et annet kjønn. Videre etterspør vi en nærmere vurdering av hvordan man kan sikre at rette vedkommende har sendt inn erklæringen, når man ikke på noe tidspunkt i søknadsprosessen forholder seg ansikt til ansikt med vedkommende.

Ettersom det etter forslaget er tilstrekkelig at søkeren oppgir «opplevelsen av å være et annet kjønn», kan vi ikke se at vurderingsinstansen vil foreta noen reell vurdering av søknadene, utover korrekt utfylling av søknadsskjema og personalia. Avslag på søknader vil etter forslaget ikke bero på en nærmere vurdering av søkerens opplevelse. Jussformidlingen tror behovet for å bringe saken inn for domstolene med en slik ordning, vil være lite, da det ved avslag vil være mest hensiktsmessig å sende inn en ny søknad. Vi stiller oss likevel positive til at Departementet understreker at vedtakene skal kunne klages inn for domstolsapparatet.

Videre stiller vi oss spørrende til hvordan en skal håndtere eventuelle søkere som gjentatte ganger ønsker å endre sitt juridiske kjønn, ettersom det etter den foreslåtte endringen ikke settes noen begrensning for hyppighet og antall søknader om endringer av juridisk kjønn. Jussformidlingen tror ikke at det vil være mange som ønsker å benytte seg av endringsmuligheten flere ganger i løpet av livet, men etterspør likevel en grundigere vurdering av hvilke konsekvenser en ubegrenset adgang vil få.

Punkt 6.1.3 Refleksjonsperiode

Departementet mener at det ikke er behov for en pålagt refleksjonsperiode. Dette begrunnes med et ønske om at endring av juridisk kjønn skal kunne skje raskt og enkelt, og at en slik løsning er i tråd med det generelle tillitsprinsippet som ligger til grunn for erklæringsmodellen.

Jussformidlingen er imidlertid av den oppfatning at man går fra det ene ytterpunktet til det andre, og er av den grunn ikke enig i denne begrunnelsen. Vi mener at et krav om en refleksjonsperiode vil understreke viktigheten av beslutningen som endring av juridisk kjønn innebærer. Videre mener vi at en refleksjonsperiode ikke fratar individet selvbestemmelsesrett, men gir individet tid og rom til å grundig vurdere et stort valg og dets konsekvenser. Vi kan ikke se at et slikt krav vil påføre søkerne en uforholdsmessig byrde, og forslår at en slik refleksjonsperiode bør settes til tre/fire måneder. Det kan, selv om man lenge har vurdert valget, oppleves som et steg i seg selv å iverksette faktiske juridiske handlinger for å endre kjønn. En refleksjonsperiode vil etter vårt syn ikke bare være positivt for den det gjelder, men også for eventuell familie og andre nære pårørende. Ordningen med refleksjonsperiode kan revurderes i etterkant av lovens ikraftsettelse, når man ser hvordan ordningen utarter seg i praksis.

Videre mener Jussformidlingen at en pålagt refleksjonsperiode kan forhindre at det innvilges endring av juridisk kjønn til personer som på søknadstidspunktet ikke har overskuet konsekvensene. Vi stiller oss spørrende til at det i høringsnotatet ikke i større grad er vurdert mulighetene for at den foreslåtte endringen kan føre til at rettigheten blir misbrukt. Selv om Jussformidlingen stiller seg positive til at det er personens egen opplevelse som skal være det avgjørende vilkår, mener vi at endringen kan åpne for at personer som av andre grunner, eksempelvis psykiske problemer og traumer, for lett kan benytte seg av rettigheten.

I forlengelsen av dette etterspør vi en grundigere behandling av hvilken betydning et endret juridisk kjønn vil ha på et generelt grunnlag. Vi bemerker eksempelvis at flertallet legger til grunn at endring av juridisk kjønn ikke har konsekvenser for en annen person, i motsetning til inngåelse og oppløsning av ekteskap, se høringsnotat pkt. 6.1.3. Mindretallet påpeker imidlertid at «endring av juridisk kjønn vil få konsekvenser for personens relasjoner til det offentlige, arbeidsplass, skole og lignende, og en ny endring vil kunne bli en belastning for både personen selv og nære pårørende», se pkt. 6.1.3. Vi mener derfor at flertallets argumentasjon blir for knapp og etterspør videre at Departementet i større grad drøfter endringens underliggende verdispørsmål. Forholdet mellom mindretallet og flertallet i ekspertgruppen illustrer hvor sammensatt rettsområdet er og vår mening er at høringsnotatet kun berører overflaten av denne tematikken.

Jussformidlingen mener også at det bør stilles nærmere krav til søknadsprosessen for å sikre en reell refleksjon. Vi mener derfor at det å sende infomateriell til søkere i seg selv ikke er tilstrekkelig. Selv om innholdet i infomateriellet kan være godt, slik at søkerne får et tilstrekkelig innblikk i valgets konsekvenser, har en ingen garanti for at infomateriellet blir lest og forstått. Jussformidlingen ser det som hensiktsmessig at personer som søker om endring av juridisk kjønn får tilbud om en refleksjonssamtale med helsepersonell i løpet av refleksjonsperioden. Dette for å sørge for at de som trenger noen å drøfte valget sammen med får denne muligheten. Eventuelt kan det stilles et krav til at søkere må ha deltatt i en refleksjonssamtale, uten at det stilles krav om at helsepersonell skal måtte ta stilling til om søkerens ønske er reelt. Det får være opp til Departementet å nærmere redegjøre for hvilke krav en skal oppstille for å sikre en reell refleksjon i søknadsprosessen som samtidig ivaretar den nødvendige selvbestemmelsesretten.

Jussformidlingen vil understreke at vi ikke mener at personer som ønsker å endre sitt juridiske kjønn ikke er egnet til å ta et selvstendig valg, men vi etterspør en bedre og mer kvalitetssikret søknadsprosess. I den forbindelse viser vi til høringskommentar fra Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) som påpeker at de foreslåtte endringene medfører at man «kan sitte alene og gjennomføre endringen – og dermed ikke fanges opp av helseapparatet og få[r] den støtten som man faktisk trenger». Nærmere krav til søknadsprosessen er hensiktsmessig både for å hindre misbruk av endringsadgangen, men først og fremst for å ivareta personer som er i prosessen med å endre sitt juridiske kjønn.

Punkt 7.2 Aldersgrense

Punkt 7.2.1 16 år

Jussformidlingen stiller seg positive til at aldersgrensen settes til 16 år, forutsatt at det i større grad sørges for en reell refleksjon rundt valget. I likhet med Departementet mener vi at kjønnsidentitet formes i tidlig alder og at for barn som opplever at egen kjønnsidentitet avviker fra deres samfunnsdefinerte kjønnsstatus, kan livssituasjonen bli svært smertefull. For disse personene mener vi det kan være en belastning å måtte vente til fylte 18 år med å søke. Vi vil likevel understreke at for personer under 18 år bør det stilles høyere krav til det kvalitative innholdet i refleksjonsperioden. I den forlengelse mener Jussformidlingen at tett oppfølging, eksempelvis ved flere refleksjonssamtaler med fagkyndig, bør være obligatorisk for denne gruppen søkere.

Punkt 7.2.2 Under 16 år

For barn under 16 år stiller Jussformidlingen seg spørrende til at Departementet ikke ser behov for at eksterne myndigheter fører kontroll med beslutningen om endring av juridisk kjønn. I situasjoner der foreldre og barn ikke er enige om beslutningen vil den foreslåtte ordningen by på utfordringer. Det vil kunne oppstå situasjoner der barnet ønsker å endre sitt juridiske kjønn, men hvor foreldrene ikke samtykker, eller motsatt. Vi mener det er fare for at foreldre kan få for mye makt, og at ordningen ikke i tilstrekkelig grad sørger for at barnets ønske er i hovedfokus. Vi vil presisere behovet for refleksjonssamtaler mellom barn og fagkyndige, særlig for barn under 16 år.

Punkt 7.2.3 Under 7 år

Barn under 7 år er en ekstra sårbar gruppe ettersom de ikke vil ha de beste forutsetninger for å forstå konsekvensene av et valg om endring av juridisk kjønn som følge av lav alder. Jussformidlingen er delt i oppfatningen av om det i det hele tatt bør være adgang til å endre juridisk kjønn før fylte 7 år, sett hen til barnets modenhet og evne til refleksjon.

Dersom man skal åpne for at barn under 7 år skal kunne endre juridisk kjønn, er vi enig i at en adgang først og fremst bør gjelde for barn med en medfødt usikker somatisk kjønnsutvikling. Det må derfor kreves en medisinsk vurdering av barnets behov. Videre mener vi det i større grad må stilles krav til at barnets ønske om endring er kommet tydelig til uttrykk, og at det videre må dokumenteres at barnet har et klart behov for en endring. Vi mener endringsadgangen for denne gruppen bør være snever.

Igjen stiller vi oss spørrende til om foreldre i alle tilfeller vil være egnet til å ta en slik vurdering, og om det bør være tilstrekkelig at folkeregistreringsmyndigheten skal kunne legge til grunn foreldrenes opplysninger. Endring av juridisk kjønn er etter vår oppfatning et valg som vil ha stor påvirkning på barnets oppvekst. Konsekvensene av å ta feil valg kan vise seg betydelige i ettertid. Jussformidlingen etterspør derfor en grundigere vurdering av hvordan barnets beste i større grad kan ivaretas for barn under 7 år når det gjelder endring av juridisk kjønn.

Punkt 7.2.4 Vergemål

Jussformidlingen stiller seg positive til Departementets forslag om at personer under vergemål som utgangspunkt skal ha selvbestemmelsesrett ved endring av juridisk kjønn. Vi stiller oss likevel spørrende til om bakgrunnen for hvorfor vedkommende er underlagt vergemål burde tillegges vekt. I noen tilfeller kan det være aktuelt å ta en konkret vurdering av om søkeren evner å forstå konsekvensene av et slikt valg. Vi kan ikke se at Departementet har vurdert nyansene i dette spørsmålet, og oppfordrer derfor til en nærmere vurdering på dette punkt.

Vedrørende forslag til § 2

I forslag til lov om endring av juridisk kjønn § 2 er det foreslått at «personer som er bosatt i Norge» vil ha rett til å få endret sitt juridiske kjønn. Jussformidlingen kan ikke se at det i høringsnotatet nærmere er tatt stilling til hva som ligger i dette vilkåret, og hvorfor denne gruppen «personer (..) bosatt i Norge» er valgt. Eksempler på problem som kan oppstå er hvilken endringsadgang norske statsborgere, arbeidsinnvandrere eller andre med midlertidig oppholdstillatelse vil ha. Vi kan ikke se at vilkårets innhold og avgrensning er behandlet og etterlyser derfor en avklaring på dette punkt.

Konsekvensutredning

Vi etterspør i likhet med HBRS en nærmere konsekvensutredning av forslagets problematiske sider. Departementet påpeker selv symbolverdien en eventuell ny lov vil ha for mennesker som berøres av loven. Jussformidlingen er av den oppfatning at lovendringene vil medføre at samfunnet må ta stilling til nye etiske spørsmål. Det er ønskelig at lovgiver i størst mulig grad reflekterer rundt mulige rettslige problemstillinger før en lov blir iverksatt, slik at disse vurderingene i minst mulig grad overlates til domstolen. Reglene bør derfor være klare, gjennomtenkte og anvendelige, slik at denne sårbare gruppen slipper å ta saker inn for domstolsapparatet for å få avklart sine rettigheter. Vi ber derfor Departementet om å utarbeide grundige lovforarbeider som kan gi veiledning i relasjon de praktiske og etiske problemstillingene som kan oppstå som følge av lovforslaget.

Oppsummert

Jussformidlingen stiller seg svært positive til at Departementet ønsker å bedre livskvaliteten til personer med kjønnsinkongurens. Dette er høyst etterlengtede endringer. Samtidig er vi av den oppfatning at høringsnotatet kun berører tematikken på et overfladisk nivå. Vi savner derfor mer nyanserte vurderinger på en rekke områder. I relasjon til dette viser vi spesielt til den symboleffekten en ny lov vil ha, og den sammensatte tematikken som høringsnotatet omfatter.

Les høringsuttalelsen på regjeringens sider her.