Jussformidlingen
د Jussformidlingen سازمان په ۱۹۷۲ کال کې تاسیس شوی دی او د برګین د پوهنتون د حقوقو د پوهنځي د وروستیو کلونو د
محصلینو لخوا پرمخ بیول کېږي.
د Jussformidlingen د سازمان موخې پر درېوو برخو وېشل شوي دي:
وړیا حقوقي مرستې وړاندې کول
د خلکو د حقوقي اړتیاوو د معلومولو په هکله سروې ترسره کول
د حقوقو د پوهنځي محصلینو ته د عملي تجربې د تر لاسه کولو فرصت
مونږ د هغو معلوماتو په اړه، چې د تلیفوني اړیکو او له مشتریانو سره د لیدنې کتنې )ملاقاتونو( پر مهال یې لاس ته راړو، د راز
ساتلو دنده او مکلفیت لرو.
په Jussformidlingen کې په قضیو باندې ټول کار په لیکلي )تحریري( توګه تر سره کېږي. د Jussformidlingen لیکونه
)مکتوبونه( د کیفیت د لا ښه تضمین په موخه له یوه سخت بهیر څخه تېرېږي: ټول مکتوبونه په سازمان کې د یو داخلي کمیسیون
له خوا تائیدېږي.
څوک د Jussformidlingen لخوا مرسته تر لاسه کولای شي؟
ټول شخصي اتباع کولای شي له Jussformidlingen څخه مرسته ترلاسه کړي. مونږ د شخصي عاید او شتمنۍ پر بنسټ کوم
محدودیتونه نلرو.
څرنګه چې Jussformidlingen په برګین کې موقعیت لري، نو په لومړي قدم کې له هغو مشتریانو سره مرسته کوي، چې د
ناروې په لویدیځ )غرب( کې مېشت وي. همدارنګه پرته له دې چې د استوګنې ځای یې په پام کې ونیول شي، له نورو سره هم
مرسته کوي. که تاسو نشئ کولای چې زمونږ دفتر ته راشئ، کولای شئ له مونږ سره د لیک، برېښنالیک او تلیفون له لارې
اړیکه ټینګه کړئ.
که چیرې له مونږ څخه غوغښتنه وشي چې په یوه قضیه کې د دواړو خواوو استازیتوب وکړو، نو د هغه چا غوښتنه ردوو چې له
مونږ سره یې وورستۍ اړیکه نیولي وي. سربېره پر دې، کیدای شي مونږ ځیني قضیې د ځینو نورو ګټو سره د ټکر له امله هم
رد کړو.
مونږ له تاسو سره څه مرسته کولای شو؟
د Jussformidlingen سازمان د مدني قانون اړوند تقریبآ په ټولو حقوقي مسایلو کې مرسته کوي. مونږ د جزا په قانون پورې
اړوندو قضیو کې مرسته نه کوو. که چیرې تاسو د جزا د قانون په هکله کومې پوښتنې ولرئ، نو له یو وکیل سره اړیکه ونیسئ.
همدارنګه مونږ د مالیې او د ځمکې د ملکیت حق )یو ځانګړی حق، چې د قانون له مخې یو کس او د دغه کس اولاد ته هغه مهال
ورکول کېږي، چې دغه کس شل ) ۲۰ ( کاله د یوې ځانګړې اندازې کرنیزې یا ځنګلي ځمکې مالک پاتې شوې وي( قضیو کې هم
مرسته نه کوو.
Jussformidlingen یوازې له شخصي اتباعو سره حقوقي مرستې کوي.
که چیرې تاسو ډاډمن نه یاست چې زمونږ سازمان درسره ستاسو په قضیه مرسته کولای شي او که نه، مهرباني وکړئ له مونږ
سره اړیکه ټینګه کړئ.
د Jussformidlingen مرستې وړیا دي
د Jussformidlingn خدمات د مشتریانو لپاره وړیا دي. ستاسو یوازیني لګښتونه به زمونږ دهغه همکار د سفر یا ورته لګښتونه
وي، چې ستاسو په قضیه باندې کار کوي.
مونږ د ټولو شخصي اتباعو سره د مرستې کولو له لارې هر ډول حقوقي مسایلو ته لاس رسی پېدا کوو، چې په دې توګه مونږ د
ناروې د قانون د بېلابېلو ساحو په هکله پراخه پوهه تر لاسه کوو او په دې توګه کولای شو، چې اړونده حقوقي ستونزې معلومي
او حل لارې یې پېدا کړو.
یادونه: له بده مرغه، مونږ د دې ظرفیت نلرو، چې د حقوقي مسایلو په هکله مونږ ته رالېږل شویو لیکونو او برېښنالیکونو ته
ځواب ووایو. که غواړئ چې مونږ درسره مرسته وکړو، نو له مونږ سره تلیفوني اړیکه ونیسئ او یا هم زمونږ د دفتر ریسپشن
ته مراجعه وکړئ.
مونږ قضیې تر کوم ځایه تعقیبوو؟
ډیرې وخت د مشتریانو په ګټه ده، چې قضیې یې له یو اوږد قانوني بهیر څخه پرته حل او فصل شي. Jussformidlingen هڅه
کوي له مخالف لوري سره جوړجاړي ته ورسېږي. په دې باندې لږ وخت تېرېږي او په ډیرو قضیو کې د مشتریانو لپاره له
اقتصادي پلوه اغیزمن وي.
خو سره له دې هم ځیني داسې قضیې شتون لري، چې د محکمې له پرېکړې پرته نشي حل کېدلای. د اړتیا پر مهال
Jussformidlingen سازمان په داسې قضیو کې د حل او فصل په شورا ) Forliksråd ( کې د مشتري استازیتوب کولای شي.
Jussformidlingen کولای شي قضیه له حقوقي پلوه وړاندې کړي، چې د دې کار تر سره کول پخپله د اشخاصو لپاره ستونزمن
دي.
همدارنګه Jussformidlingen د دولتي ادارو پر وړاندې په قضیو کې هم مرسته کولای شي. زمونږ همکاران کولای شي له
تاسو سره په داسې قضیو کې د استیناف د تر ټولو لوړې محکمې په ګډون په هر پړاو کې مرسته وکړي.
که چیرې د دې اړتیا وي، چې قضیه باید محکمې ته وړاندې شي، نو قضیه بیا یو وکیل ته سپارل کېږي )انتقالېږي(.
Jussformidlingen به درسره په دې هکله مرسته کوي.
اړین معلومات
پته:
Syndeshaugen 10
5007 Bergen
د سازمان شمېره:
۹۸۴۹۲۵۵۷۳
د تلیفون شمېره:
۵۵۵۸۹۶۰۰
د کار وختونه:
دوشنبه: د سهار له نهو ) ۹ ( بجو څخه د ماسپښین تر درې ) ۱۵ ( بجو پورې
سه شنبه: د سهار له نهو ) ۹( بجو څخه د ماسپښین تر درې ) ۱۵ ( بجو پورې
چهارشنبه: د سهار له نهو ) ۹ ( بجو څخه د مازدیګر تر پنځه ) ۱۷ ( بجو پورې
پنجشنبه: د سهار له نهو ) ۹ ( بجو څخه د مازدیګر تر پنځه ) ۱۷ ( بجو پورې
جمعه: تړلی

Jussformidlingen يُس-فورميدلنجن

تأسست يُس-فورميدلينجن عام 1972، وهي عبارة عن منظمة يديرها طلبة القانون في المراحل المتقدمة في كلية الحقوق، جامعة بيرغن.

الغاية من انشاء هذه المنظمة هو تحقيق ثلاثة اهداف:

• تقديم المساعدة القانونية
• استقصاء مدى الحاجة العامة إلى المساعدة القانونية
• لإتاحة الفرصة امام طلبة الحقوق للحصول الخبرة العملية

نحن مُلزمون بالسرية المهنية بالنسبة لكافة المعلومات التي نتلقاها، سواء من خلال الهاتف أو من خلال اللقاءات مع العملاء.
يتم التعامل كتابيا مع جميع القضايا التي يتم تداولها لدينا في يُس-فورميدلينجن. تمر الخطابات الصادرة عن منظمة يُس-فورميدلينجن بعملية ضمان جودة ذات معايير صارمة؛ تتم المصادقة على جميع الخطابات الصادرة من قبل لجنة داخلية في يُس-فورميدلينجن.

مَنْ يمكنه تلقي العون من هذه المنظمة؟

كقاعدة عامة، يحق لجميع المواطنين تلقي العون من منظمة يُس-فورميدلينجن. لا نضع أية قيود عند تعلق الأمر بالدخل الشخصي والثروة.

بالنظر إلى أن مقر المنظمة يقع في مدينة بيرغن، فهي تقدم العون في المقام الأول للقاطنين في غرب النرويج. مع ذلك، تقدم المنظمة خدماتها القانونية بغض النظر عن محل تواجد العميل. في حالة عدم تمكنك من القدوم إلى مكتبنا، تجري المراسلات عندئذ في المقام الأول عن طريق الخطابات البريدية والبريد الالكتروني والهاتف.

إذا ما طُلب منا تمثيل كلا الطرفين في خصومة، عندئذ نرفض الطرف الأخير الذي يتصل بنا. علاوة على ذلك، فقد نرفض بعض القضايا بسبب بعض الخصومات الاخرى ذي العلاقة.

بماذا يمكننا أن نقدم يد العون لك؟

تقدم منظمة يُس-فورميدلنجن المساعدة في ما يقرب من جميع المجالات القانونية التي لها صلة بالقانون المدني. لا نقدم الدعم في قضايا القانون الجنائي. إن كانت لديك أية أسئلة متعلقة بالقانون الجنائي، ننصحك بالاتصال بمحامي. كما أننا لا نمد يد العون في القضايا المتعلقة بالتخطيط الضريبي، أو  الـ «odelsrett» – وهو حق استرداد خاص يعطى عن طريق اجراءات قانونية إلى شخص وذريته عندما يكون ذلك الشخص مالكا لأرض زراعية أو أرض غابات، بمساحة معينة ولمدة 20 عاما.

لا تقدم منظمة يس-فورميدلينجن المساعدة القانونية إلا للمواطنين العاديين فقط.

يرجى الاتصال بنا إن لم تكن على يقين من امكانية أو عدم امكانية الحصول على المساعدة من منظمة يُس-فورميدلينجن في قضيتك.

المساعدة القانونية المقدمة من منظمة يُس-فورميدلينجن مجانية

الخدمات المقدمة من قبل المنظمة مجانية بالنسبة لك كعميل. النفقات الوحيدة التي قد تتكبدها هي مصاريف السفر أو ما شابه ذلك والتي قد ينفقها المسئول عن ملفك عندما يقوم بإسداء الدعم لك في قضيتك.

إن تقديم الدعم لجميع المواطنين هو أمر يُمَكِّننا من الحصول على نظرة ثاقبة في جميع أنواع المسائل القانونية. وهذا ما يمنحنا معرفة واسعة النطاق في العديد من نواحي القانون النرويجي، وهذا ما يمكننا من تشخيص المشاكل القانونية ذات العلاقة والحلول الناجعة لها.

الرجاء ملاحظة ما يلي: لسوء الحظ، ليس لنا القدرة على الإجابة على الأسئلة المتعلقة بالمسائل القانونية المرسلة لنا عن طريق البريد الالكتروني أو الخطابات البريدية. إن كنت تود الحصول على مساعدتنا، عليك أن تتصل بنا هاتفيا او القيام بزيارة الاستقبال لدينا.

إلى أي مدى يمكننا متابعة قضيتك؟

في أغلب الحالات، يكون من مصلحة العميل التوصل إلى حل لقضيته دون الحاجة إلى الخوض في عملية طويلة تمتد لأمد بعيد. تسعى يُس-فورميدلينجن للتوصل إلى تسوية مع الطرف الآخر. وهو ما يستغرق وقتا أقل، ويكون في الكثير من الحالات أكثر فعالية من حيث الكلفة للعميل.

رغم ذلك، توجد على الدوام قضايا لا يمكن التوصل إلى تسويتها إلا بقرار من المحكمة. في مثل هذه الحالات يمكن للمنظمة تقديم الدعم للعميل من خلال العمل بالنيابة عنه، وتمثيله أمام مجلس الصلح (Forliksrådet) إذا تطلب الامر. يمكن للمنظمة عرض القضية من وجهة نظر قانونية، وهو أمر قد يجد الأفراد صعوبة في أداءه بأنفسهم.

يمكن لمنظمة يُس-فورميدلينجن كذلك تقديم الدعم في قضايا ضد المؤسسات العامة. يمكن للمسئولين عن القضايا لدينا تقديم الدعم في القضايا في جميع المراحل (القانونية)، ومن ضمنها (هيئات) الاستئناف العليا.

إذا ما تطلبت الضرورة عرض القضية أمام المحكمة فلا بد من تحويل القضية إلى محامي. تقدم المنظمة المساعدة في عملية تحويل القضية.

معلومات عملية

العنوان: 
Syndeshaugen 10
5007 Bergen

رقم تسجيل المؤسسات 537 925 984

هاتف 00 96 58 55

أوقات الدوام
الاثنين: 09:00 – 15:00

الثلاثاء: 09:00 – 15:00

الاربعاء: 09:00 – 17:00

الخميس: 09:00 – 17:00

الجمعة: مغلق

Av: Tonje Skeie Hjelle

Jens er 18 år gammel og har nettopp gått ferdig videregående skole. Han har fått plass på drømmestudiet, og han har skrevet under på en husleiekontrakt til en fin leilighet i sentrum. Der skal han skal bo med barndomskjæresten Ida. Sammen går de på IKEA og kjøper møbler til leiligheten. Hvem som betaler for hva er ikke så nøye, de skal jo være sammen resten av livet.

Så skjer det utenkelige. Ida finner seg en ny type, og forlater Jens. Hun tar med seg alle møblene, da Jens ikke har noe bevis for hva han har betalt for. Som om ikke det var ille nok, nekter utleier å betale tilbake depositumet til Jens etter han sa opp leieavtalen. Utleier mener at leiligheten har blitt påført store skader under leieforholdet, og at depositumsbeløpet som står på utleiers private konto må brukes til å dekke reparasjonen av skadene. Jens er i en skikkelig knipe. Dette lærte han da ingenting om på videregående?

Unge, og til dels uvitende, slippes neste generasjon ut av mor og fars trygge og skjermede favn, mens pengegriske utleiere står klar til å ta dem imot med åpne armer. Verktøyene unge har med seg fra skolen er blant annet kunnskapen om diktanalyse, verbbøyning i pluskvamperfektum og evnen til å løpe 3000-meteren på under 15 minutter. De aller fleste har derimot ikke peiling på hva en samboerkontrakt er, at et depositum skal settes på en egen depositumskonto, eller at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig avtale.

Dagens ungdom mangler kunnskap om helt dagligdagse, praktiske juridiske problemstillinger, noe som spesielt gjør seg gjeldende når de flytter hjemmefra etter videregående. Mange konflikter kunne trolig vært unngått om det ble gitt noen timers generell opplæring i de mest vanlige rettslige problemstillinger man kan møte på som ung voksen. Opplæring vil kunne spare samfunnet og individet for mye frustrasjon, tid og ressurser.

Opplæringsloven sier at målet med opplæringen i skolen er å åpne dører mot verden og fremtiden. Elevene skal utvikle kunnskap, dugelighet og holdninger for å kunne mestre livene sine, og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Det er ingen tvil om at fremtiden for de aller fleste innebærer blant annet samboerskap, husleieforhold og arbeidsforhold. For å oppfylle målene i opplæringsloven om kunnskap og mestring, burde undervisning innenfor praktisk juss helt klart være et obligatorisk punkt i opplæringsplanen.

I dagens opplæringsplan for videregående skole er opplæring i personlig økonomi inntatt i både samfunnsfag og matematikk. Hvorfor er ikke situasjonen den samme for opplæring i praktiske juridiske problemstillinger? Det er de samme hensynene som gjør seg gjeldende for begge områdene. Samfunnet er tjent med at unge mennesker settes i stand til å håndtere sin økonomi og juridiske stilling på en ryddig måte.

Hadde Jens fått den opplæringen han trenger, ville han trolig ha visst at det hadde vært lurt å opprette en samboeravtale med Ida da de flyttet sammen. Han ville også visst at depositum alltid skal settes på en særskilt depositumskonto, ikke på utleiers private konto. Jussformidlingen er av den oppfatning at noen må ta ansvar, og sørge for at fremtidens generasjoner er best mulig rustet til å møte de juridiske utfordringer livet har å by på. Det er virkelig ikke bare advokater som bør sitte inne med denne hverdagsessensielle kunnskapen.

Jussformidlingen bistår fra tid til annen klienter som har påtatt seg en uforsvarlig stor gjeldsbyrde. Fellesnevneren blant disse er at forbruksgjelden – enten i form av forbrukslån eller kredittgjeld – er svært lett tilgjengelig. I Dagens Næringsliv 02.12.16 tok vi til ordet for at forbrukeren i større grad må vernes mot forbrukslån. Et gjeldsregister vil gi bankene innsyn i privatpersoners totale gjeld, og er dermed et godt tiltak for å forhindre at folk får ta opp gjeld de ikke klarer å betjene. Jussformidlingen stiller seg som utgangspunkt positiv til at det skal opprettes et gjeldsregister. Dersom man likevel legger opp til at bransjen skal vurdere om det skal opprettes flere register, og de skal kunne kreve vederlag for utlevering av opplysningene, åpner dette for et konkurransemarked. Vi mener dette ikke er i tråd med formålet bak opprettelse av et gjeldsregister. Ordningen burde først og fremst ikke være noe som private foretak skal tjene penger på. For flere av våre synspunkter les vår høringsuttalelse:

Høringssvar – Forslag til lov om registrering av enkeltpersoners gjeld (gjeldsregisterloven)

Innledning

Vi viser til høringsbrev av 25.10.16 om forslag til lov om registrering av enkeltpersoners gjeld (gjeldsregisterloven)

Jussformidlingen bistår fra tid til annen klienter som har påtatt seg en uforsvarlig stor gjeldsbyrde. Fellesnevneren blant disse er at forbruksgjelden – enten i form av forbrukslån eller kredittgjeld – er svært lett tilgjengelig. Den trenger ofte ikke søkes om og saksbehandlingen er i alle tilfeller svært kort. Flere tilbydere av forbrukslån reklamerer åpent med at de behandler søknaden i løpet av samme eller påfølgende virkedag. En annen fellesnevner er at den usikrede forbruksgjelden har svært høy rente. Ofte ser vi også at en grundigere vurdering av låntakers kredittverdighet ville avdekket at vedkommende ikke har økonomisk evne til å betjene lånet.

Lovforslaget gjelder usikret kredittgjeld, som i praksis er kredittkortgjeld og forbrukslån. Våre bemerkninger vil derfor hovedsakelig rette seg mot de særlige problemstillingene slik usikret kreditt- og gjeld medfører. Vi vil også komme med noen bemerkninger til hvordan et gjeldsregister skal opprettes og driftes.

Jussformidlingen stiller seg som utgangspunkt positiv til at det skal opprettes et gjeldsregister, slik som det er foreslått. Vi vil allikevel knytte noen bemerkninger til forslaget og høringsbrevet.

Finansavtaleloven § 46 b, forbrukerkredittdirektivet og forbrukervernet: Formålet etter gjeldende rett er ikke å sikre lønnsomhet for långiver, men å sikre forbrukere mot uforsvarlige låneavtaler.

Det foretas regelmessig en såkalt forenklet kredittvurdering i forkant av usikrede forbruks- og kredittlån, og etter finansavtl. § 46 b er det tilstrekkelig at kredittgiver bygger på de opplysninger kredittkunden oppgir. Kredittgiver har etter § 46 b plikt til å «vurdere forbrukerens kredittverdighet» før det inngås kredittavtale. Vurderingen skal gjøres på bakgrunn av «fyllestgjørende opplysninger innhentet hos forbrukeren og om nødvendig fra relevant database». Bestemmelsen kom inn i finansavtaleloven i 2010, og gjennomfører EU-direktiv 2008/48/EF om kredittavtaler for forbrukere.

EU-domstolen har i en prejudisiell avgjørelse av 18.12.14 slått fast at det ikke er i strid med forbrukerkredittdirektivet art. 8 at kredittgiver baserer sin kredittvurdering utelukkende på opplysninger som forbrukeren selv oppgir, uten å kontrollere disse opplysningene.[i] Artikkel 8 følger opp direktivets fortale punkt 26, som fastslår at det er «særlig viktig at kredittgivere ikke engasjerer seg i uansvarlig utlånsvirksomhet eller gir kreditt uten forutgående vurdering av kredittverdighet». EU-domstolen har også i en prejudisiell avgjørelse av 27.03.14 slått fast at formålet med artikkel 8 er å «ensure the effective protection of consumers against the irresponsible granting of credit agreements which are beyond their financial capacities and which may bankrupt them».[ii]

Formålet med forbrukerkredittdirektivet – og derfor finansavtl. § 46 b – er å hindre at det kommer i stand kredittavtaler som forbrukeren vil komme til å misligholde. Bestemmelsene skal verne forbrukeren mot de konsekvensene som følger med det å misligholde låneforpliktelser.

Til tross for formålet bak finansavtl. § 46, formålet med forbrukerkredittdirektivet, og det uttalte ønsket om at kredittgivere ikke skal begi seg inn på særlig risikofylt utlånsvirksomhet overfor forbrukere, fremkommer det av høringsbrevet at det ikke er i strid med gjeldende rett når «svært mye kreditt innvilges uten noen nærmere vurdering av om kunden er i stand til å betjene det omsøkte lånet».[iii]

Grunnlaget for at det etter gjeldende rett er tilstrekkelig med en såkalt forenklet kredittvurdering basert på creditscore og avansert sannsynlighetsregning, er at denne metoden «anses i dag som en forutsetning for å kunne drive lønnsom utlånsvirksomhet uten å måtte foreta kostnadskrevende individuelle kredittvurderinger av samtlige kunder».[iv]

Dette er etter Jussformidlingens syn et uforsvarlig utgangspunkt for drøftelsene rundt gjeldsproblematikk. Hensynet til kredittgivers overskudd er etter vårt syn av mindre betydning i vurderingen av hvordan utlånsvirksomhet overfor forbrukere skal reguleres, og det finnes nok av eksempler på at hensynet til overskudd medfører personlig tragedie for enkeltmennesker.

I denne sammenheng ønsker vi også å bemerke at tilbydere av kreditt med vanvittig rentesats regelmessig er best tjent med at kredittkunden ikke betaler kredittkortgjelden sin. Aktørene i utlånsbransjen er med andre ord tjent med at enkeltpersoner tar opp gjeld som de misligholder. Dette kan ikke alene rettes opp i med et gjeldsregister. Tidligere i år var Bank Norwegian-sjef Erik Jensen intervjuet i E24, og hans synsmåte er antakelig dekkende for flere enn Bank Norwegian:

«En banksjef lever ikke av plastikk. Han lever av renter. Og for å få det må kundene ta i bruk kredittkortet og ikke betale hele regningen ved forfall»[v]

Sitatet viser etter Jussformidlingens syn at det er på tide å ta grep overfor en bransje som jager overskudd på bekostning av enkeltpersoners privatøkonomi.

Formål og virkemidler – gjeldsregister er ikke nok alene

Det følger av den foreslåtte lovteksten § 1 at formålet er å «legge til rette for sikker, ordnet og effektiv registrering og utlevering av gjeldsopplysninger». Dette skal «bidra til bedre kredittvurderinger og forebygge gjeldsproblemer blant enkeltpersoner».

Om det er bevisst eller ikke, er lovens praktisk og økonomisk viktigste funksjon pakket godt inn – å forebygge gjeldsproblemer blant enkeltpersoner. Dette er formålet med forbrukerkredittdirektivet og finansavtaleloven §§ 46 til 47, og må etter Jussformidlingens syn trekkes frem og være i forgrunnen også for forslaget til ny lov om registrering av enkeltpersoners gjeld.

Når dette er sagt, er det også Jussformidlingens bestemte oppfatning at formålet – å skåne enkeltpersoner for personlig konkurs som følge av uforsvarlig utlånsvirksomhet – bør forfølges med andre virkemidler i tillegg til det foreslåtte gjeldsregisteret. Som nevnt er aktørene i bransjen tjent med at enkeltpersoner misligholder sine låneavtaler dersom det er tale om kredittkortgjeld. Bransjen er også tjent med å slippe å foreta kostnadskrevende kredittvurderinger i hvert enkelt tilfelle. Dette viser at en registrering av enkeltpersoners gjeld ikke alene kan avdempe problematikken høringsbrevet løfter frem.

Det må etter Jussformidlingens syn innføres strengere retningslinjer for markedsføring av forbrukslån og kredittkortgjeld. I dag er det tilstrekkelig, f.eks. på TV-reklamer, at det er markert med liten skrift nederst på skjermen hvilken rentesats lånet gir, og hva totalutgiftene blir. På radio blir dette lest opp i høy fart. Slik vi ser det, må det komme enda tydeligere frem hva den totale utgiftsrammen for lånet vil bli. Det bør ikke være til å misforstå at et forbrukslån gjennom f.eks. Lendo pålydende kr. 150 000 kan komme til å koste 200 000 kroner å nedbetale.[vi]

Dette viser også behovet for et lovbestemt rentetak. En maksrente finnes allerede i bl.a. Frankrike og Belgia, og maksrente for forbrukslån har også blitt foreslått i Norge.

Jussformidlingen enig i departementets vurdering i punkt 9.3.2 om at begrensninger i markedsføring av forbrukskreditter ikke vil være en alternativ løsning. Vi mener imidlertid at markedsføring av kreditt bør reguleres strengere, slik at færre personer blir fristet til å ta opp kreditt. Vi har også tatt til orde for en slik løsning i Dagens Næringsliv fredag 02.12.16.[vii] Dersom det blir vedtatt forskrift om begrensninger i markedsføring av forbrukskreditt etter forslag fra forbrukerombudet, må denne etter Jussformidlingens mening supplere den foreslåtte gjeldsregisterloven.

Jussformidlingen mener også at det må innføres strengere krav til at kredittgivere faktisk gjennomfører en kredittvurdering som er forsvarlig. Også departementet legger i høringsbrevet til grunn at «deler av [dagens] praksis [er] uheldig, ved at kreditt også blir gitt til personer som ikke har tilbakebetalingsevne». Jussformidlingen er enig i dette, men blir ikke beroliget av departementets vurdering av dagens praksis; «Nøyaktig kredittvurdering er bare mulig å oppnå ved hjelp av manuell behandling av hver enkelt kredittsøknad, eller en svært omfattende beregningsmodell med tilgang til alle typer gjeld og øvrige utgifter. Slik kredittindustrien i dag er organisert, er trolig begge disse alternativene urealistiske».

Dette viser liten vilje til å ta tak i en svært uheldig bransjepraksis, og det viser etter vårt syn en vilje til å se bort fra formålet bak finansavtl. § 46 b, som uttrykkelig påbyr en vurdering av «forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger innhentet hos forbrukeren» (uthevet her).

Vi mener at krav til en grundigere kredittvurdering ikke burde anses som et alternativ til et gjeldsregister, men en konsekvens av at et gjeldsregister opprettes. Strengere krav til forsvarligheten av kredittvurderingen ligger innenfor dagens ordlyd i finansavtl. § 46 b. En skjerpet forsvarlighetsnorm som følge av at de nødvendige opplysningene blir tilgjengeliggjort for finansforetakene gjennom et gjeldsregister, vil derfor ligge innenfor dagens lovverk. Vi mener likevel at en slik skjerpet forsvarlighetsnorm burde tydeliggjøres i forbindelse med vedtakelse av den foreslåtte gjeldsregisterlov.

Jussformidlingen ønsker også å påpeke at lovforslaget har et noe unyansert syn på hva som egentlig er «usikret» gjeld. Departementet legger til grunn at loven skal omfatte «opplysninger om enkeltpersoners gjeldsforpliktelser, samt ubenyttet kredittramme, som ikke er sikret ved registrert panterett i formuesgode som tilhører skyldneren» (uthevet her).

Det forutsettes rett nok i høringsbrevet at såkalt usikret lån ikke skal være sikret i noe formuesgode på skyldnerens hånd. Men tallmaterialet i høringsbrevet viser med tydelighet at kredittgiver gjennom utleggsforretninger i stadig større grad oppnår dekning gjennom tvangsinndrivelse i form av utleggstrekk eller utleggspant i eiendeler på skyldnerens hånd. Det fremkommer i brevet s. 19 at i 2015 var det 362 000 utlegg, noe som er en dobling siden 2008. Det fremstår ikke som særlig tvilsomt for Jussformidlingen at dette har en sammenheng med den økte gjeldsbelastningen i forbindelse med forbrukslån og kredittgjeld.

Det som omtales som «usikret» gjeld, er altså i realiteten sikret gjennom tvangsfullbyrdelsesprosessen. Vi innrømmer at dette er to ulike ting, men for skyldneren har det den samme effekt: Et lån han ikke burde fått innvilget medfører at han blir fravendt formuesgoder for å sikre bankens utestående krav.

Det bør etter Jussformidlingens syn innføres svært strenge sanksjoner overfor kredittgivere som ikke gjør en forsvarlig kredittvurdering i hvert enkelt tilfelle. Dette kan være enten i form av lemping, etter modell av avtaleloven § 36 eller finansavtl. § 47 tredje ledd, eller i form av å nekte utlåner tvangsfullbyrdelse gjennom utleggstrekk eller utleggspant. Det kan etter vårt syn ikke ha betydning at dette vil gå ut over kredittgivers overskudd.

Det som til nå er nevnt under pkt. 3, er alle forslag som kan gjennomføres innenfor rammen av dagens lovgivning.

Om foretakene

Jussformidlingen stiller seg negativ til at innhenting og oppbevaring av gjeldsopplysningene skal forestås av private foretak. Dette gir etter vårt syn ikke den nødvendige legitimitet eller tillit til et register som skal håndtere så sensitive opplysninger.

Vi ønsker også å peke på at det som en følge av EØS-avtalen vil måtte åpnes for at også utenlandske selskaper skal kunne tilby gjeldsregistertjenester i Norge. Dette vil vanskeliggjøre tilsyn og bidra til en ytterligere svekking av den tillit befolkningen vil ha til ordningen.

Videre stiller vi oss negative til den foreslåtte ordning med at de private foretakene kan kreve vederlag for utlevering av opplysningene. Gjeldsregisterets formål er å bidra til bedre kredittvurderinger og forbygge gjeldsproblemer blant enkeltpersoner. Dette skal igjen forebygge negative økonomiske konsekvenser både for den enkelte og samfunnet for øvrig. Opprettelse og drift av gjeldsregisteret skal ikke først og fremst være en måte for private foretak å tjene penger på. Jussformidlingen er derfor av den oppfatning at den offentlige løsning som ble foreslått av den forrige regjering (prp. 195L (2012-2013)) om at gjeldsopplysningene avgis til Løsøreregisteret fremstår som en klart bedre løsning. Denne løsningen vil ikke etter Jussformidlingens syn medføre nevneverdige kostnader i forbindelse med opprettelse av registeret, samtidig som registeret får den nødvendige legitimitet og tillit som et slikt register bør ha.

Vi vil også påpeke at innsamling og oppbevaring av opplysninger om enkeltpersoner har en side til personvernet fastslått i EMK art 8. Etter EMK har staten en selvstendig plikt til å påse at enkeltpersoners rettigheter ikke krenkes. En bortdelegering av opprettelsen og driften av et gjeldsregister som oppbevarer opplysninger om enkeltpersoner vil dermed fremstå problematisk.

Den foreslåtte konsesjonsordning vil medføre at alle foretak som fyller vilkårene for konsesjon vil få det. Under høringsnotatets punkt 7.3.1 fremgår det at det ikke legges opp til noe enerett til å etablere gjeldsregister. Departementet lar det være opp til bransjen å vurdere om det skal samarbeides om ett gjeldsregister, eller om det skal opprettes flere ulike. Dette er etter Jussformidlingens syn svært uheldig, og vil kunne undergrave hele formålet med gjeldsregister. Det er etter vår mening avgjørende at det opprettes ett register, som er så fullstendig som mulig, for at ordningen skal fungere optimalt.

Dersom det skal være opp til bransjen å vurdere om det skal opprettes flere register, og det i tillegg skal være anledning til å kreve vederlag for utlevering av opplysningene, åpner dette opp for konkurransemarked mellom de ulike foretakene. Dette er ikke i tråd med formålet for opprettelse av gjeldsregisteret. Som påpekt tidligere skal ordningen først og fremst ikke være en mulig måte for private foretak å tjene penger på.

Videre vil flere register ikke bidra til den oversiktligheten som et gjeldsregister er ment å gi. Flere registre medfører at finansforetakene må be om opplysninger fra flere foretak, og betale for disse opplysningene. Insentivet til å skaffe best mulig grunnlag for kredittvurdering de da er pliktig til å gjøre før de innvilger kreditt vil dermed falle bort. Dette vil igjen undergrave formålet med gjeldsregisteret; å bidra til bedre kredittvurderinger og forebygge gjeldsproblemer blant enkeltpersoner. Både av kostnads- og effektivitetshensyn, samt lovens og registerets formål, vil det derfor klart være mest formålstjenlig med ett, samlet register.

Vi vil også knytte noen bemerkninger til forslaget i høringsnotatets 7.3.4 om virksomhetsbegrensning. Jussformidlingen er enig i at foretaket som utgangspunkt kun skal drive med mottak, registrering og utlevering av gjeldsopplysninger. Vi er imidlertid negative til at unntak fra dette utgangspunktet kan fattes i enkeltvedtaks form etter søknad fra foretaket selv. Departementet viser til at det kan tenkes at det i helt spesielle tilfeller er rasjonelt og kostnadseffektivt å drive visse typer annen virksomhet i forbindelse med eller som følge av kjerneoppgavene. Det vises imidlertid ikke til noen konkrete eksempler, og Jussformidlingen kan ikke se hvilke tilfeller som eventuelt vil være aktuelle. Dersom departementet ikke kan se for seg hvilken annen virksomhet som kan være aktuell, ut fra dagens samfunn og teknologi, burde det etter Jussformidlingens syn stilles strengere krav til når det kan gjøres unntak fra virksomhetsbegrensningen. Dette mener vi er avgjørende for å sikre at foretakene har den nødvendige allmenne tillitt, og forblir en nøytral aktør.

På denne bakgrunn stiller Jussformidlingen seg negative til foretaksmodellen som er foreslått.

[i] EUR-2015-2-6

[ii] EUR-2014-7-4

[iii] Høringsbrevet s. 26

[iv] Op.cit

[v] http://e24.no/boers-og-finans/bank-norwegian/ser-helst-at-kundene-ikke-betaler-hele-kredittkortregningen-ved-forfall/23764147

[vi] Tall hentet fra www.lendo.no, der høyeste rentefot på et lån på 150 000 er 37,3 %.

[vii] http://www.dn.no/meninger/2016/12/01/2140/Innlegg/forbrukerne-ma-vernes

Det er ønskelig med en lov som på et overordnet nivå legger rammene foren ambisiøs klimapolitikk og forplikter beslutningstakere på det øverste
beslutningsnivået i det norske samfunnet. Vi mener en klimalov vil ha positive ringvirkninger på norsk klimapolitikk. Etter vårt syn er det imidlertid viktig at det tilrettelegges for at den foreslåtte klimaloven også har praktisk betydning ved siden av den klare symbolske virkningen. Vi frykter at for mange vage formuleringer og forbehold i realiteten vil bidra til at det opprinnelige ambisiøse formålet bak lovforslaget i praksis blir stående uten realitet.

Høringsuttalelse – Forslag til ny klimalov

Vi viser til Klima- og miljødepartementets høringsbrev datert 27.09.2016 hvor det bes om høringsinstansenes syn på forslaget til ny klimalov.

Jussformidlingen stiller seg i hovedsak positiv til forslaget om ny klimalov. Det er ønskelig med en lov som på et overordnet nivå legger rammene for en ambisiøs klimapolitikk og forplikter beslutningstakere på det øverste beslutningsnivået i det norske samfunnet. En slik overordnet lov vil ha positive ringvirkninger på norsk klimapolitikk og videre klimalovgiving. Etter vårt syn er det imidlertid viktig, og til dels avgjørende, at det tilrettelegges for at en slik lov også har praktisk betydning ved siden av den klare symbolske virkningen. Vi frykter at for mange vage formuleringer og forbehold i realiteten vil bidra til at det opprinnelige tenkte ambisiøse formålet bak lovforslaget i praksis blir stående uten realitet.

Bemerkninger til lovforslagets §1

Av bestemmelsen i § 1 2. pkt. fremgår det at «Det legges til grunn at en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i en global sammenheng.»

Formuleringen i ovennevnte setning er etter vår oppfatning svært vag og skjønnsmessig, noe som i andre omgang kan virke uheldig på en «ambisiøs» klimapolitikk. Vi etterlyser derfor i større grad at departementet utpensler innholdet i det som fremkommer av § 1 2. pkt. og i alle fall gir retningslinjer for hva som kan vektlegges når man vurderer om noe er «fornuftig i en global sammenheng». Slik formuleringen står nå kan dette være så mangt.

Jussformidlingen ser behovet for at loven må kunne være tilpasningsdyktig sett i henhold til global utvikling og norsk næringsliv, men mener imidlertid at det bør legges mer konkrete føringer for tolkningen av denne setningen enten i selve bestemmelsen eller i forarbeider. Bestemmelsen i §1 2.pkt. kan tenkes å medføre en for vid adgang til å fravike en «ambisiøs» klimapolitikk med den begrunnelse at den ikke er «fornuftig» uten nærmere redegjørelse fra departementet på dette punkt.

Jussformidlingen frykter i denne sammenheng at klimahensyn i for stor grad kan måtte vike for næringsøkonomiske hensyn, og at det ambisiøse målet bak lovforslaget i realiteten blir uthulet. Formuleringen slik den fremgår av høringen kan i verste fall representere en stor hindring i realisering av utslippskuttene. En slik vag og skjønnsmessig formulering vil etter vår oppfatning bidra til at loven beholder sin symbolske verdi, men uten at den har noen praktisk innvirkning.

Bemerkninger til lovforslagets §2 og §3

Det er et viktig skritt i riktig retning at klimamål etter internasjonale forpliktelser er nedfelt i nasjonal lov. Vi er enige i at lovfesting av langsiktige mål kan bidra til større forutsigbarhet og gi et tydelig uttrykk for at lavutslippssamfunnet skal realiseres. Dette vil på en god måte kunne gi Stortinget og regjeringen press til å innfri sine forpliktelser, ikke bare fra et internasjonalt hold, men også fra et nasjonalt hold.

Jussformidlingen mener likevel at forslaget i § 3 er vagt formulert. Av §3 fremgår det at «[m]ålet er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050». Det er ikke definert hva som menes med «lavutslippssamfunn». Etter vår oppfatning er det uheldig at målet ikke er nærmere konkretisert Av høringsnotatet s. 37 fremgår det at «[FNs] Klimapanels seneste hovedrapporter (som ble lagt frem før Parisavtalen) viser at den globale utslippsveksten må snus raskt og utslippene reduseres med 40-70 % i perioden 2010-2050 for å nå togradersmålet.». Klimapanelets hovedrapport viser med andre ord at det er helt nødvendig å redusere utslipp dramatisk ytterligere også ut over målet i 2030.

Jussformidlingen mener derfor at et tallfestet utslippsmål for 2050 bør innfattes i lovteksten. Dersom dette skulle vise seg å ikke være mulig, etterspør Jussformidlingen at departementet i hvert fall gir mer konkrete retningslinjer hva gjelder begrepet «lavutslippssamfunn» og presiserer det nærmere innholdet enten i lovtekst eller i forarbeider.

Bemerkninger til lovforslagets §4

Jussformidlingen stiller seg videre positiv til forslaget om styrings- og rapporteringsmekanisme utformet i § 4. At kravene til rapportering kreves årlig er etter vårt syn særlig positivt. Dette vil på en effektiv måte være med på å sette klimaendringene på dagsordenen ved å tilrettelegge for en mer hensiktsmessig debatt og i større grad synliggjøre utviklingen.

Rapporteringen vil i større grad bidra til ansvarliggjøring av regjering og Storting. Etter vår oppfatning vil en rapporteringsmekanisme videre gi regjering og Storting et insentiv til å utforme og forbedre effektive og gode tiltak for å ivareta klima og miljø.

Imidlertid etterspør Jussformidlingen en videre konkretisering av hvem i regjeringen som vil ha ansvaret for rapporteringen, og nærmere fastsatte frister. Slik lovforslaget er formulert nå knytter det seg stor usikkerhet til hvordan styrings- og rapporteringsmekanismer skal innføres i praksis, hvem som skal påse ordningen og hvordan ansvaret skal utføres. Vi kan ikke se at det er foretatt tilstrekkelige drøftelser på dette punkt.

Sanksjoner

Av høringsnotatet s. 45 fremgår det at «Lovforslaget er ment å forplikte beslutningstakere på de øverste beslutningsnivået i det norske samfunnet, regjering og Storting, til en langsiktig klimapolitikk for å nå målene i loven, men gir ingen rettigheter som er ment å kunne håndheves for domstolene ved søksmål. Lovforslaget inneholder heller ingen sanksjoner.»

Dette avsnittet påpeker etter vår mening et viktig poeng. Lovforslaget er ment å «forplikte» beslutningstakere på det øverste planet i det norske samfunnet. Jussformidlingen stiller seg imidlertid spørrende til om det i realiteten er tale om noen «forpliktelse» når manglende overholdelse av loven ikke kan sanksjoneres.

Jussformidlingen etterspør i alle fall en nærmere redegjørelse for hvorfor det ikke innfattes noen form for sanksjoner i loven. Vi kan ikke se at departementet har drøftet ulike former for aktuelle sanksjoner ved brudd på de foreslåtte lovbestemmelsene. Særlig ser vi det som aktuelt å drøfte spørsmålet om sanksjoner i tilknytning til manglende rapportering etter § 4. I alle tilfeller er det ikke tilstrekkelig å kun avfeie spørsmålet om sanksjoner ved å henvise til at «dette ikke er naturlig».

Oppsummert stiller vi oss positive til en ny klimalov, men stiller oss spørrende til hvilke konkrete virkninger det aktuelle forslaget til klimaloven vil ha i praksis.